hits

Musikk

For Timbuktu er Obama en helt

Nr Barack Obama i dag overlater presidentstolen til Donald Trump, m Jason Timbuktu Diakit se helt andre steder enn til Det Hvite Hus for finne sin store helt.

.

(Jason Timbuktu Diakit i samtale med Mustafa Can i Litteraturhuset i Oslo onsdag. I kveld er Diakit i Trondheim. (Foto: Leif Gjerstad)

Samme uke som presidentskiftet finner sted i USA, foreligger den svenske artistens Jason Diakits bok En drpe midnatt p norsk. Det ligger noe symbolsk i dette, at to menn som p hver sin kant har fungert som brobyggere mellom kulturer og folk, p hver sin mte igjen havner i nyhetsbildet den samme uka.

Den ene som en avgende president som av ulike grunner aldri helt fikk forlst sitt politiske potensial. Den andre som en folkekjr rapper som ved fortelle sin families historie i bokform ytterligere har forsterket sin status som en av de viktigste stemmene i vr skandinaviske samtid. Og selv om mye skiller Obama fra Diakit er det ogs mye som forener. S mye at Jason Diakit, til tross for noen politiske reservasjoner, ikke har nlt med utrope Barack Obama til sin aller strste helt.

- Jeg kan se meg selv i ham. Som han er jeg svart, men ikke hvit. Og som han er jeg hvit, ikke svart, forklarte Diakit sin Obama-beundring med da han onsdag beskte Litteraturhuset i Oslo.

Slet med identiteten

For iflge Diakit sliter barn med blandet hudfarge ekstra mye med sin identitet. Med hvem de egentlig er. Og i Oslo fortalte han gripende om da han som 7-8-ring betraktet sitt fdelsesmerke p fingeren, et lite stykke hud som var langt lysere enn resten av den unge Jason. Og hvordan han drmte at den flekken skulle vokse og til slutt bli hele ham, slik at han fikk samme lyse hudfarge som alle de andre i gata hjemme i Lund.

- Jeg prvde tenke vekk det svarte. Det var vondt og det skapte en usikkerhet, og i dag skulle jeg nske at den voksne Jason Diakit kunne satt seg ved siden av 8-ringen og fortalt om erfaringer og forklart sammenhenger som sm gutter ikke har forutsetninger for skjnne.

Med, men ikke helt

Det Diakit peker p er flelsen av utenforskap, av vre del av det svenske samfunnet og likevel ikke helt vre med. Eller i hvert fall ikke bli helt regnet med. Og det er i den forstand han trekker fram Barack Obama som sin store helt.

- Med hvit mor og svart far har han flt p mye av det samme som meg. Han har mtt motstand, men har hatt evner til pne drene likevel. Og alt han har gjort p dette feltet er blitt gjort med en stor verdighet. Han har vist slike som meg og andre i samme situasjon at alt er mulig, sier Diakit som i en kronikk i Dagens Nyheter sist helg utdypet sin store beundring for den avtroppende amerikanske presidenten:

De ord som Obama s vackert vljer fr att bertta om sitt och sin familjs liv trffar mig som en bultpistol i solarplexus. Hans beskrivningar av att inte veta hur han ska finna harmoni mellan sin vithet och sin svarthet, eller hur han ska f ihop de bgge vrldarna och de motstridiga arven, fr mig att bla ver pocketsidorna. Han skriver om mig. Fr frsta gngen i mitt liv lser jag en exakt skildring av hur det kndes. Av att vara en person tudelad i roten. Av knslorna av frvirring, hemlshet, rotlshet och konsten att bra flera identiteter utan att tappa bort sig i jakten p tillhrighet, skriver Diakit, med henvisning til Obamas selvbiografiske bok Dreams From My Father. Samtidig som han fastslr at hans strste helt har flyttet fram posisjonene for hvor store drmmene kan vre.

Les hele kronikken i Dagens Nyheter her!

Brobygger og inspirasjonskilde

Men slik Obama har vrt med p en klassereise som har gitt ham innflytelse og gjort ham til en inspirasjonskilde for mange, har Jason Diakit gjort noe liknende i sitt hjemland Sverige (og vel ogs Norge, med tanke p den populariteten han nyter her). Den velartikulerte rapperen fra Lund i Skne har klart fungere som en brobygger mellom hiphop-kulturen og det svenska folkhemmet.

Riktignok stter han fortsatt p uttrykk for rasisme, blant dem som ikke vil akseptere at Jason Diakit er en av oss. Men heldigvis er det langt flere som ser bak hudfargen og finner en reflektert representant for et humanistisk livssyn. En samfunnsengasjert artist som kan bite fra seg med klare meldinger, men hvor bittene alltid er rettet mot de som preker intolerante verdier.

Av Leif Gjerstad

 

Litt om boka

En drpe midnatt er Jason Timbuktu Diakits frste bok og kom p svensk (En droppe midnatt) i fjor hst. Fret til boka ble sdd da Diakit for et par r siden skulle medvirke i det svenske radioprogrammet Sommar. Kort tid i forveien traff han den svenske forfatteren og samfunnsdebattanten Mustafa Can p en buss i Stockholm, og over en kaffe fikk Can lese Sommar-manuset. Spesielt et avsnitt om Diakits amerikanske besteforeldre vakte Cans begeistring, og han fastslo oppmuntrende her ligger det en bok!

Da Sommar-programmet kort tid etter (21. juni 2014) ble sendt, fikk Diakit sjeldent mye ros for mten han levende og emosjonelt fortalte om sin oppvekst som halvt hvit, halvt svart og hans famlende sken p identitet.

Hr Jason Timbuktu Diakit i Sommar her!

Det mtte likevel flere mter til mellom de to, fr maset fra Mustafa Can frte til at Jason Diakit endelig tok pennen fatt og skrev sitt liv gjennom gjenfortelle sin fars families historie. Fra livet som slave p bomullsplantasjene i South Carolina via livet i Harlem, New York til den nye tilvrelsen i Lund i Sverige, hvor Jason Diakit ble fdt og vokste opp. I dag bor han i New York, hvor hans samboer jobber ved den svenske FN-delegasjonen.

 

Les flere saker p LeffesLab her!

To Rustne Herrer p Chat Noir: Visst holder helsa!



Etter 13 rs pause har To Rustne Herrer kommet sammen igjen og inntatt Chat Noir med sitt nye show Hvis helsa holder. Og det gjr den, helt klart.

Ole Paus og Jonas Fjeld skrur klokka tilbake, der de sitter ved et rundt bord med hver sin gitar p fanget mens snfnugg  daler ned fra sky. Det er Engler i sneen som fr innlede showet, og nr de slutter halvannen time seinere er det til stende applaus med Hun kom som en engel.

Rammen rundt de to rustne herrene er alts det nostalgiske tilbakeblikket som gir Paus anledning til kommentere at de er kommet i den alderen hvor alt som er av betydning ligger mer enn 30 r tilbake i tid. Men Paus sier det med sin typiske tvetydighet, som gir rom bde til feire fortida samtidig som det ryddes plass for nytt.

Derfor kommer ogs helt nye Pina Colada ved soloppgang allerede som andrelt, som for understreke at To Rustne Herrer ikke er s rustne at de bare har gammelt by p. Foruten showet Hvis helsa holder har de jo ogs et nytt album ved samme navn. Dessuten kan Pina Colada-teksten st som en humoristisk om enn kanskje ikke helt sannferdig skildring av duoens fornyede samarbeid. Samtidig som den setter tonen og markerer terrenget Paus og Fjeld vil utforske i Hvis helsa holder-showet.

 

Utfyller hverandre

Som personer er de to vennene noks forskjellige fra hverandre, og denne kontrasten spiller de ut p en mte som styrker showet. Med Paus som den verbalt slagferdige og Fjeld som musikeren som holder trdene samlet og srger for myke overganger. Dette utgangspunktet gir dem ogs mulighet til skape en fin balanse i settet, hvor vi bde kan glede oss over duoens verbale gullkorn og nyte de mange serise sangene i repertoaret. Variasjonen dette sikrer, skaper ogs en framdrift i showet som minimerer ddpunktene.

Samtidig har de to rustne herrene en laidback holdning som kler dem. Et par steder i showet snubler de, men parerer feiltrinnene s profesjonelt at vi ender med lure om feiltrinnene kanskje likevel ikke var feiltrinn, men innvde grep i samsvar med filosofien om at det er det imperfekte som er det perfekte. Kanskje tror vi det ikke helt likevel, men bare at vi tenker tanken illustrerer den trygge profesjonaliteten duoen utstrler.

Har fortsatt klo

Selv om begge de to rustne herrene begynner trekke p rene ? Paus er 69 og Fjeld blir 64 n lrdag ? har de fortsatt evnen til se og kommentere sin samtid. Som med Paus ved spakene kan gi like ordrike som billedrike metaforer med snert. Selv om vi ikke fikk Pausposten levert p Chat Noir torsdag, fikk vi bde hans treffende kommentar over selfiekulturen med den ndelse Bondevik-harselasen i Festsang ved feiringen...-lten og ikke minst nye Bon Voyage, hvor han mesterlig kobler sammen bildet av kroppen til lille trerige Aylan Kurdi som skylles opp p stranda i Tyrkia med Per Sandbergs megetsigende t-skjorte med pskriften Bon voyage like etter.

Det er da musikk kan bety noe ? og kanskje til og med mer enn den verdensveltende protestmusikken de to prvde seg p som unge, som Paus spkte om tidligere i showet.

Stor interesse for plate og show

Da To Rustne Herrer ble lokket til comeback, var det i frste omgang for rundt 30 show p Chat Noir i Oslo. De plusset selv p med plate, for sikre at det ikke bare ble et husker du-show. Men ettersprselen viste seg raskt bli s stor at showet ble utvidet med en turn rundt om i landet, som sammen med flere show i Oslo betyr at det n venter rundt 80 forestillinger p de to rustne herrene. Hvis n helsa holder da. Hvilket den sikkert gjr, skal vi dmme av premieren torsdag.

Av Leif Gjerstad

Les ogs: To rustne herrer rir igjen

Les ogs: To Rustne Herrer p plateskift (arkivintervju fra 1996)

Les ogs: Jonas Fjeld: Flere venner p gata, ny venn p plata

Les ogs: Ketil Bjrnstad og Ole Paus: Gjennom innland og indre landskap

Flere saker fra LeffesLab

PJ feirer ny triumf

Julia Holter stilte krav til konsentrasjon, mens PJ Harvey per definisjon er kompromissls. Begge innfridde forventningene, men bare Polly Jean var magisk.

Ok, s hadde gutta Mastodon og Jamie XX. Men iflge de aller fleste var Mastodon kjedelig, mens Jamie XX tapte for PJ Harvey i kampen om oppmerksomhet. Det ble derfor damenes aften p ya, med Julia Holter og PJ Harvey som en tidsmessig avgrensning av det som skjedde denne torsdagen.

Julia Holter krever og gir

Og frst ut av disse to var naturlig nok Julia Holter. At den amerikanske 31-ringen var plassert ganske tidlig p ettermiddagen, reflekterer bde strrelsen hennes og at den intrikate musikken hun dyrker ikke er den store festivalmusikken. Skal du ha fest, er det ikke Holter du oppsker, men hvis du nsker deg en singer/songwriter av den litt alvorlig-serise typen som gjerne tar avstikkere innom den mer eksperimentelle kunstmusikken, s har du kommet rett.

Litt srt, vil noen kanskje mene, men ikke mer enn at Julia Holter de siste rene har opparbeidet seg et ganske stort publikum som er lydhre for den nyanserike musikken hennes. Dessuten sikret det litt lettere tilgjengelige 2015-albumet Have You In My Wilderness  mange nye fans, og det var dette albumet som settet p ya var sentrert rundt. Og som hun torsdag  klarte gi den samme skjre feelingen med det samme sterke uttrykket som p plata.

Luftig arrangement

Musikken hennes er kompleks nok til kreve noe ogs av publikum, og etter konserten fikk vi hre at mange hadde ftt opplevelsen delvis delagt av et smpludrende publikum. Kanskje var vi heldige, der vi sto var det musestille under ltene med all oppmerksomhet rettet mot scenen. Og da var det lett glede seg over besetningen (en p kontrabass, en p fiolin og en p trommer, mens hun selv trakterte tangenter) og arrangementene som sikret en luftig og pen atmosfre. Spesielt bassisten sto sentralt og fikk rikelig med anledning til utforske og brodere og gjerne trekke kompet i en jazzete retning. Samtidig som fiolinisten i de mer eksperimentelle partiene kontrasterte ved   la fela dure lavt og i drooneloop i et La Monte Young-inspirert landskap.

Trolig er Julia Holter litt for smal og litt for lukket p scenen for noen gang n de helt store massene. Til gjengjeld har den amerikanske artisten en originalitet som lyser s sterkt at den som tar seg bryet lytte fr lnn for sin innsats. Og det kan ogs st som en oppsummering av ya-konserten.

To svenske damer

Amanda Bergman satser p et klangrikt lydteppe under sin lettere hviskende vokal. (Foto: Leif Gjerstad)

Like etter at Julia Holter gikk av scenen kom frst Seinabo Sey og deretter hennes kollega Amanda Bergman p scenen. At vi nevner dem sammen skyldes kun at begge er unge og fremadstormende svensker. Musikalsk skiller de seg svrt fra hverandre. Sey gr dypt inn i soullandskapet med sin kraftige stemme som byr bde p energi og glede.

Mens Bergman heller utforsker et klangrikt landskap med forbindelser til psykedelia, hvor hennes litt hviskende stemme flyter behagelig p et teppe av tangenter. Begge viste varme og sjarme p ya, men Sey synes vre den av dem med strst kraft til utvide sitt nedslagsfelt.

 

 

Erlend Ropstad ? skurrende visesanger

Bare damer torsdag? Neida, foruten tidligere nevnte Mastodon og Jamie XX spilte Erlend Ropstad et sett med et bein i singer/songwriter-sjangeren og det andre (og tyngste) i et elektrisk styende rockelandskap med visepop i bnn.

Under konserten sto jeg for vrig sammen med to kompiser som begge nsket hviske meg noe i ret. Den frste lente seg fram og sa inn i ret mitt at Thstrm kunne vre en passende referanse. Bare minutter etter foreslo den andre kompisen selvsagt Lars Winnerbck. Og uten nske redusere Ropstad p noen mte, kan jeg skjnne hva begge mener.

Uansett er det en artig reise 39-ringen fra Vennesla i sin karriere har foretatt. Fra akustiske viser til skurrende gitarrock som tar ham hele veien fra det blide Srland til (i sistelten) Velvet Undergrounds kaotiske New York.

 

Kompromissls triumf

PJ Harvey er kompromissls. Og vinner stort p det. (Foto: Leif Gjerstad)

Kveldens store hydepunkt var likevel og utvilsomt PJ Harvey.Hun marsjerer inn p scenen med trommeslagere og blsere p ledd, som i et slags felttog eller begravelsesprosesjon som kompromisslst utforsker hva som gikk galt da gamle Great Britain ble redusert til bleke Britain og konsekvensene feilsltte sosiale boligprogram kan f. Lokalt, nasjonalt og globalt. Mrke stemninger som krever en nedstrippet visuell setting, der bare Polly Jean Harvey skiller seg kraftig ut i sin bl, litt pfugleaktige drakt.

Hun flrter minimalt med publikum men bergtar dem likevel helt fra starten, der hun borer seg inn i problemstillingene som definerer hennes to siste album Let England Shake og The Hope Six Demolition Project. Hun skaper et intenst lydbilde, hvor det store bandet (med blant andre Bad Seeds Mick Harvey og hennes nre samarbeidspartner John Parish) bruker saksofoner og dystre trommer til fargelegge og aksentuere stemninger. Og i midten styrer PJ Harvey kursen med et alvor og en presisjon som fr mrket til stige fram, uten at fles verken for tungt eller for mrkt. Det oppleves i stedet bare sterkt og ? nesten naturstridig ? som god underholdning.

Trosser spilleregler

Mens vi fulgte PJ Harveys intense ferd gjennom de to siste albumene (for det er de mesteparten av konserten er bygget opp rundt), var det ikke mulig la vre reflektere over hvordan hun trosser headlinernes  normale spilleregler. De som tilsier at den store stjernen godt kan presentere noe nytt, men at hovedtyngden likevel skal ligge p de gamle, gode kjre hitsene. Det er jo de som har skapt de tette bndene mellom utver og publikum, og det er de som skal feires p disse storskalamtene.

I og for seg ikke noe galt med det, men det gjr gleden over se en artist som til de grader neglisjerer disse retrohyllende spillereglene ekstra stor. PJ Harvey har en fortid hun kan lene seg mot, men velger i stedet st i sin mer krevende samtid. At hun til tross for sin kompromisslse holdning lykkes n fram til de 10.000 nedenfor scenekanten slik hun gjorde p ya torsdag, er et synlig bevis p hennes status som en av vr tids strste artister.

Av Leif Gjerstad

Les flere saker p LeffesLab

 

Flere saker fra ya-festivalen

 

ya-festvialen onsdag: Prakfullt med Jason Isbell og Ane Brun

Isbell sto et stykke ned p plakaten og Brun er kommet litt i skyggen av Aurora. Men p yas frste dag var det disse to som sto for de strste hydepunktene.

Ane Brun leverte det ene av to hydepunkt p ya-festivalen onsdag. (Foto: Facebook.com/Ane Brun)

Ane Brun leverte det ene av to hydepunkt p ya-festivalen onsdag. (Foto: Facebook.com/Ane Brun)

Etter debuten for tretten r siden har Ane Brun med base i Stockholm etablert seg som en av vre fremste innenfor sjangeren singer/songwriter. Hver gang hun gir ut nytt har det vrt verdt ventetida, og hver gang vi ser henne p konsert har vi ftt bekreftet at hun klarer gi musikken sin en ekstra dimensjon live.

Dessuten, og kanskje viktigst, Ane Brun er hele tiden p vei. Uten miste kjernen i seg har hun utviklet sin musikk i en mer kompleks, intrikat retning, samtidig som hun er blitt mer rytmisk orientert. P ya onsdag sikret dette en hytidsstund, hvor hun med et band som foruten gitar og bass kunne by p to (!) trommiser, tangenter, tok lytteren med p en fascinerende reise, fra det lavmlt skjre og poetiske til det rytmisk suggererende og kraftfulle.

Stigningen i settet gikk naturlig nok fra det lavmlte til det kraftfulle, med nyere lter som Do You Remember, Still Waters og ikke minst symbolladede You Lit My Fire (de to sistnevnte fra fjorrsalbumet) som et naturlig klimaks p en strlende konsert!

Les ogs: Ti r med Ane Brun

Americana fra Alabama

Jason Isbell leverte en strlende konsert p ya. (Foto: Leif Gjerstad)

Jason Isbell leverte en strlende konsert p ya. (Foto: Leif Gjerstad)

P samme scene et par timer fr Brun, gjorde ogs Jason Isbellet meget godt inntrykk. 37-ringen med fortid i Drive-By Truckers og rtter i Alabama rykket med 2015-albumet Something More Than Free opp i det desiderte elitesjiktet innen americana, og bekreftet til fulle p ya at han hrer hjemme der. Isbell er den klassiske historiefortelleren som vil noe med sangene sine og som tr by p seg selv, samtidig som ltene hans har en dramaturgisk styrke og melodisitet som bde fenger og fascinerer.

P ya onsdag vekslet han smlst mellom akustiskorientert country og elektrisk srstatsrock, samtidig som han i sine mest vellydende partier kan nrme seg Jackson Brownsk vestkystsound. Men uansett hvor han rettet blikket og hvilke drakter han kledde musikken sin i, klarte han holde fokus og formidle flelser gjennom poengerte melodier av typen med tidls appell og kvalitet.

Les ogs: Jason Isbell ? den nye americana-helten

Bedre p Roskilde

Den store intensiteten manglet da Aurora spilte p ya onsdag. (Foto: Leif Gjerstad)

Den store intensiteten manglet da Aurora spilte p ya onsdag. (Foto: Leif Gjerstad)

Og de andre vi s? Joda, Aurora har bde sjarme, talent og sangene som skal til for bygge noe stort. Men etter ha sett henne p Roskilde for en dry mned siden ble ya-konserten et lite antiklimaks. Bra, men aldri i nrheten av skape den intensiteten og stemningen vi opplevde i Danmark.

Les ogs: Heltent  Aurora p Roskilde 

Heller ikke Massive Attack ble fullt s massive som vi kunne nske. Selv om trip hop-pionerene fra Bristol har gitt ut et par album p denne siden tusenrskiftet, var nittitallet rtiet som tilhrte Massive Attack. Det er ogs det de lener seg mot kraftig, nr de turnerer n i 2016. Riktignok sikrer deres visuelle design (med masse lys og et grafisk bakteppe hvor svel kryptiske som konkrete meldinger blir kastet mot tilskueren) bandets show et oppdatert og aktuelt preg, men uten at vi opplevde Massive Attack som noe srlig mer eller annen enn da vi s dem p 1990-tallet.

Av Leif Gjerstad

Flere saker fra ya-festivalen

Festivaler for rock og rullator

Slutt p sex & drugs & rock & roll? Morgendagens festivaler kan bli alkoholfrie treff for pengesterke voksne.

 



 

Onsdag er det klart for den 18. utgaven av ya-festivalen. Siden den spede starten i 1999 med et budsjett p under halvmillionen kroner, har ya-festivalen forlengst etablert seg som den strste og viktigste norske festivalen innenfor pop/rock. rets budsjett er p 69 millioner kroner og fr Grace Jones og Kvelertaksetter punktum i Tyenparken lrdag kveld skal rundt 90 band og artister ha sttt p en av yafestivalens scener.

P sin ferd til dagens status har ya flyttet seg fra Kalvya via Middelalderparken til Tyenparken. Det samme har publikum. Riktignok var arrangementet de to frste rene p Kalvya s pass lite at de som var der kunne ftt plass foran den minste av rets scener. Eller for si det med tall: i 1999 beskte 1000 mennesker festivalen, i r er det solgt 80.000 billetter (fordelt p fire dager).

ya som merkevare

Det var med adresseforandringen fra Kalvya til Middelalderparken ya vokste seg stor og sterk, og det var under rene i Gamlebyen at festivalen ble et begrep og varemerke som solgte ut festivalpassene lenge fr artistlista var klar.

Det gjr festivalen imponerende nok fortsatt, men en logisk konsekvens er at ogs snittalderen p publikum blir hyere. De som la inn ya som fast post p programmet for noen r siden, slutter jo ikke g bare fordi de passerer 30 eller noe. De aller fleste blir med p ferden videre, selv om noen selvsagt faller fra og noen tar en pause under de mest hektiske smbarnsrene.

Dessuten er det helst de helt unge som kan mtte innse at de ikke har penger til festivalbilletten, noe som ogs favoriserer den konomisk mer etablerte voksen-andelen.

Pengesterke voksne

Og n mener forskere at vi kan st p terskelen til en ny fase, hvor musikkfestivaler frst og fremst blir en arena for pengesterke voksne samtidig som de i alt strre grad distanserer seg fra fortidas rlp- og fyllefester. N handler det heller om ha en brekraftig profil, med kologisk mat - gjerne vegetar eller endog vegan - og alkoholfri drikke som gir en stjerne i margen.

I helgen publiserte bde Dagens Nyheter og Politiken, helt uavhengig bde av hverandre og ya-festivalen, artikler som styrker framtidsscenarioet med brekraftige og sunne festivaler for pengesterke voksne.

Pensjonisttreff

Politiken klasket like gjerne til med den amerikanske nykommeren Desert Trip som illustrasjon til hvor vi er p vei. Og for de som ikke har hrt om denne festivalen, s blir den alts arrangert i den lille byen Indio  i den srstlige delen av California, med Rolling Stones, Bob Dylan, Paul McCartney, Neil Young, Roger Waters og The Who p programmet.

Gjennomsnittsalderen til de som str p scenen er over 71 r, og rapporter fra USA kan tyde p at publikum ikke er s altfor mye yngre. Kjappe til kjpe billetter var de uansett. Til tross for at de billigste helgepassene (tre dager) kostet nrmere 3500 og de dyreste 13600 kroner ble samtlige 80.000 billetter solgt ut i lpet av fem timer.

Legg til dette utgifter til hotell (nei, ingen camp p denne rkenfestivalen, nei!) og annet og du innser at du m ha god konomi for ta en Desert Trip-helg. Og gjett om denne betalingsviljen og betalingsdyktigheten blir lagt merke til i bransjen! Suksessen til Desert Trip har gitt blod p tann, og iflge bransjefolk vil vi f se mer av liknende festivaler i framtida. Ogs her i Nord-Europa.

Eldre artister med ung appell

Dels fordi det er blitt mer alminnelig blant godt voksne g p festival, og dels fordi de er en ettertraktet gruppe med stor kjpekraft.

I tillegg er vi kommet dithen at eldre artister er blant de aller mest populre headlinerne, fordi de kan gi en fellesskapsflelse som favner p tvers av generasjoner. Som et apropos til dette, minnes jeg da Roskilde-ledelsen rundt ti r siden brkjekt imtegikk kritikken om manglende toppnavn med at n var det slutt med gammel gubberock p Roskilde. N ville festivalen fokusere p unge artister!

Ikke noe galt i det, og unge og fremadstormende artister er det heldigvis nok av p Roskilde-programmet. Men slutt p gubberocken? De siste fire rene har Bruce Springsteen (2012), Kraftwerk (2013), Rolling Stones (2014), Paul McCartney (2015) og Neil Young (2016) toppet programmet...

Legg til dette at alle over 50 r inntil for f r siden kunne oppleve Roskilde-festivalens siste dag (sndag) gratis. Men s ble aldersgrensen hevet til 60, og i fjor droppet man like gjerne tilbudet helt. Fordi man ikke ville ha gamlinger innenfor portene eller mon tro fordi man heller ville at de skulle betale for billettene sine?

Sunnhetsfestivalen

Et par dager etter at Politiken publiserte denne saken, fulgte Dagens Nyheter opp med sin egen festivalsak, hvor de med utgangspunkt i ya-festivalens svenske ssterfestival og nre samarbeidspartner Way Out West (arrangeres i Gteborg samtidig med ya og med mange av de samme headlinerne) s mer p sunnhetsutviklingen i festivalbransjen.

I denne saken, hvor de trakk inn et par svenske forskere, ble det nettopp ppekt at festivalpublikumet blir eldre, gr mindre p fylla og stiller andre krav til opplevelser enn tidligere. Samtidig som festivalene har skiftet fokus fra sin tidligere hedonistiske holdning til en mer idealistisk profil hvor brekraftig er det store honnrordet.

For Way Out West betyr det blant annet at maten ble helt vegetarisk i 2012 og at len ble kologisk i 2014, mens de r ikke nyer seg med ha et alkoholfritt alternativ tilby folk i lken. P festivalen i Gteborg har de en helt egen bar med bare alkoholfritt, foruten at de i r ogs har produsert sin egen musserende alkoholfrie festivalvin.

Grnne ya

Ogs ya-festivalen legger stor vekt p kologi og miljprofil, bde med hensyn til maten som serveres, samarbeidspartnere og hva som kan gjenbrukes/gjenvinnes. Det er heller ikke uten stolthet at festivalen i flere r har kunnet fortelle at de er blitt kret til en av Europas beste og grnneste festivaler. Og selvsagt, all re til dem for det!

Nr det gjelder den musikalske profilen har ya uansett (og heldigvis) langt igjen fr de kan f et retrostempel. De har tvertimot vist en veldig god evne til finne og booke dagens og morgendagens navn, men selv om de sikkert vil si at dette er hovedfokus kan det synes som andelen eldre artister ogs her er blitt flere. I hvert fall kan rets program by p PJ Harvey, Massive Attack, New Order og Grace Jones, og med unntak av PJ har alle sin kreative storhetsperiode godt bak seg. Sikkert er i hvert fall at uavhengig av om de leverer p ya eller ei, hadde alle ftt sitt gjennombrudd mange r fr ya-festivalen i det hele tatt eksisterte.

For gammel?

Det var ogs da jeg s nevnte artister for frste gang, uten at det er noe argument mot se dem om igjen n. (Tvertimot, s PJ og New Order i Roskilde tidligere i sommer, begge leverte!).

Med mindre jeg skal ta den bekymringsmeldingen en gammel, helt alminnelig kompis kom med da jeg var i midten av 20-rene alvorlig? Da han hrte at jeg skulle p en konsert utbrt han noe forundret er ikke du for gammel for det? Er det ikke bare folk under 20 som gr p rockekonserter?. Og det var verken ironi eller spk. Han mente det. Oppriktig.

Ok, selvsagt var det noe spesielt si selv den gangen. Det er vel derfor jeg fortsatt husker det. Men i dag ville det uansett vrt helt utenkelig at en 25-ring skulle si noe slikt til en jevnaldrende. Og ikke en gang jeg, som n befinner meg midt i 60-rene, hrer slike kommentarer nr jeg skal p konsert eller festival. N er sprsmlet heller hvem? eller kanskje enda hellre et bifallende kult!.

Vi sees p ya!   

Av Leif Gjerstad

Les flere saker p LeffesLab!

Les mer om ya-festivalen p LeffesLab

 

  

Majestetisk Young-konsert p Roskilde

Neil Young spilte i tre timer p Roskilde-festivalen fredag. Likevel var ikke konserten ett minutt for lang. (Foto: Leif Gjerstad)
 

Roskilde: Neil Young spilte en tre timer lang maratonkonsert p Roskilde-festivalen fredag. Det ga plass bde til vakre akustiske partier og suverent skurrende gitarutblsinger av typen bare han kan.

P fjorrets studioalbum The Monsanto Years og rets liveplate Earth har Neil Young gtt til angrep p genmanipulering og rovdriften han mener jordbruksindustrien utver p vr planet, og p rets turn er kampanjebudskapet om redde Moder Jord klart. Derfor srget bnder og skoner bde for fr og blomsterkasser p scenen, fr Young kunne sette seg bak et gammelt loslitt piano og sl an taktene av klassiske After The Goldrush. Munnspill, akustisk gitar og pumpeorgel kom ogs i bruk, da 70-ringen viste vei gjennom sitt vakre akustiske univers med klassikere som Heart of Gold, Needle and the Damage  Done og selvsagt Mother Earth.

Skurrende harmoni

Harmonien hvilte over den store sletten nedenfor scenen, og de 60.000 publikummerne sang villig sammen med mannen som med sin karakteristiske tmmerhoggerjakke ga seansen et ekstra jordnrt preg. Han var heller ikke helt alene s lenge, men fikk hjelp p grden av sitt nvrende backingband Promise of the Real (med to av Willie Nelsons snner) i enda et knippe akustiske, men ikke fullt s lavmlte sange.

Men idyllen som omfavner alle kan selvsagt ikke vare, og etter en dry halvtime invaderer menn i vernedrakter scenen og tkelegger den med kjemiske sprytemidler. Budskapet og dramaturgien i miljaktivistens odyss var klar, uskylden var tapt og Youngs svar er pne de elektriske slusene for fullt.

Gitars

Og det gjr han som bare han kan. Gnistrende versjoner av Harvest-sangene Alabama og Words er bare opptakten, fr han kaster seg ut i gitarpartier som for noen sikkert kan bli for lange, men som for disiplene aldri kan bli for lange.

Han sliter og vrenger p strengene, mens den rtt skurrende gitarlyden fanger publikum i et jerngrep. Den gamle Crazy Horse-lten Love to Burn glder majestetisk og tyes og byes i nrmere 25 minutter, fr en like r som kraftfull Powderfinger fastslr at dette blir enda en av disse kveldene hvor Neil Young ikke lar seg stoppe av noe. Og hvor intensiteten og glden bare ker og ker utover settet.

Glimrende backing

P forhnd var det sdd en viss tvil hva byttet av Crazy Horse med det langt yngre bandet Promise of the Real kunne bety. De som fryktet en nedtur kunne heldigvis kjapt konstatere at bandet str utmerket til Young. Fortsatt klumper de seg sammen p noen f kvadratmeter av den gigantiske scenen, og spiller suverent opp mot hverandre. De er ikke like tunge og seige som Crazy Horse, men til gjengjeld litt lsere i snippen p en mte som gir Young enda strre mulighet til utforske utmarken av sitt terreng.

Noe han gjorde med et herlig smil rundt munnen, da slutten nrmet seg med eventyrlige Everybody Knows This Is Nowhere og suverene Rockin In The Free World, fr han satte endelig punktum med en 25 minutter lang, gnistrende versjon av Love and Only Love. Betegnende nok med flere narrestopp underveis, som om Young & Co fant ut at n var det p tide stoppe, men s ombestemte seg i siste liten for by p bare en gitarrunde til.

En majestetisk konsert p tre timer hvor ikke ett minutt fltes overfldig.

Av Leif Gjerstad

PS! Neil Young kommer ogs til Norge om f dager og spiller p Stavern-festivalen torsdag 7. juli.

Les flere saker p LeffesLab

Den store MGP-blffen

Du vet selvsagt hvem Marija Serifovic, Dima Bilan og Eldar & Nigar er? Ikke? Og det til tross for at de alle har vunnet den musikkonkurransen som iflge norske journalister kan bety s mye for en karriere!

 

 

 

 

 

 

 

 

Nr lrdagens finale i Melodi Grand Prix gr av stabelen i Stockholm, sitter jeg p Camp Nou i Barcelona og ser Bruce Springsteen & The E. Street Band. Det er jeg ikke lei meg for. Jeg er heller ikke lei meg for at jeg reiser ned torsdag kveld, omtrent samtidig som Agnete Johnsen prver kvalifisere seg til lrdagens finale.

Men skal jeg vre helt rlig har jeg allerede vrt lei lenge. Lei medienes overdrevne interesse for og dekning av en konkurranse som utspilte sin rolle for noen tir siden. Lei haussing av norske artister (jada, sikkert like ille i andre land) og deres vinnersjanser. Lei norske MGP-journalisters halleluja-rop om alle drer en god plassering pner p det internasjonale markedet.

 

Mye ressurser p intet

Men alts, bare s det er sagt: Jeg har ikke noe mot rets norske deltaker Agnete Johnsen eller for den saks skyld de hundretusener som benker seg foran tv-skjermen lrdag. For Johnsen kan MGP i Stockholm sikkert vre en morsom opplevelse og nyttig erfaring, og for alle som flger arrangmentet fra sin plass hjemme i stua er det harmls underholdning som er lite egnet til provosere.

Sprsmlet er bare om det berettiger at mediene, p et tidspunkt hvor de m kutte til beinet, skal bruke s store ressurser og s mye sendetid og spalteplass p et s uhyre uinteressant og trivielt arrangement som MGP?

Patriotiske musikkjournalister

Selv det kunne jeg kanskje levd godt med, hvis ikke s mange av mine kolleger hadde gtt helt inn i den patriotiske sportsjournalistikkrollen, hvor de hyller sine egne og hausser opp betydningen av en god plassering.

For du vet jo det, hvordan Bobbysocks, Secret Garden og Aleksander Rybak la hele verden for sine ftter da de vant? Megastjerner over det ganske kontinent, ikke sant!

Det er i hvert fall det inntrykket norske journalister gjerne vil formidle nr de skriver eller rapporterer hjem om MGP. Og det er selvsagt en s grov overdrift at det blir patetisk.

Hvor mange vinnere husker du?

For moro skyld har jeg derfor sett p de internasjonale vinnerne av MGP siden 2005 og hvordan de har gjort det i Norge. For iflge NRK og mange andre MGP-entusiaster skal Norge vre et av de landene med strst interesse for MGP. Og hvis de ikke holder oss for narr p dette punktet, vil det vre rimelig forvente at ogs effekten av en seier er ekstra merkbar her hjemme.

Problemet er bare at effekten knapt er mlbar, straks konkurransen er over og vinnersangen har hatt sine femten minutter i rampelyset.  Du kan jo teste deg selv og se hvor mange av det siste tirets MGP-vinnere du husker! Svaret har du her: Lordi, Marija Serifovic, Dima Bilan, Aleksander Rybak, Lena Meyer-Landrut, Eldar & Nigar, Loreen, Emmelie de Forest, Conchita Wurst og Mns Zelmerlw.

To av ti med suksess

Og hvordan har det s gtt med disse vinnerne i Norge? Faktisk er det kun to (nr vi holder Rybak utenfor) som virkelig har markert seg p VG-lista: tyske Lena Meyer-Landrut og svenske Loreen. Begges vinnerlter klatret helt til topps p VG-lista og ble ogs liggende lenge p Top40. Loreen faktisk i hele 27 uker.

Ogs albumene deres gjorde det rimelig godt, med henholdsvis 6. og 7. plass som bestenotering og 13 respektive 5 uker p lista. Men: For begge gjelder at de verken fr eller siden har vrt i nrheten av en listeplassering. De er med andre ord blitt skalt one-hit-wonders, med MGP som inngangsbillett.

Foruten disse har finske Lordi, danske Emmelie de Forest og svenske Mns Zelmerlw vrt en snartur innom VG-lista med sine respektive vinnerlter, men de to frste klarte bare to uker fr de var ute av Top40.

Det betyr at med unntak av tyske Lena Meyer-Landrut er det kun nordiske vinnerlter (rimelig nok, siden det alltid er nabolandene vi gir poeng til) som er kommet seg inn p VG-lista. Men ogs der er alts besket helst blitt kortvarig og et sted ute i listeperiferien.

Minimal effekt

Hvis vi antar at nordmenn ikke er mer nasjonalistiske enn folk flest i andre land, kan tallene fra Norge gi en liten pekepinn p omfanget av internasjonal suksess en norsk vinnerlt rimelig kan forvente seg. Det tyder p at vi utenfor Nordens grenser m forvente samme skjebne som Marija Serifovic, Dima Bilan, Eldar & Nigar og for den saks skyld ogs Conchita Wurst har ftt i Norge. Det vil si ingenting.

Conchita Wurst, med sin tvetydige kjnnsidentitet, sikret seg i det minste mange presseoppslag i perioden rundt sin MGP-seier for to r siden. I avisarkivet Retriever (som samler bortimot samtlige norske aviser) gir et sk p hens navn 1009 treff for 2014, noe som er vesentlig mer enn nesten samtlige vinnere det siste tiret. Men for Wurst som for alle andre gjelder at oppslagene faller drastisk allerede ret etter. Og deretter er omtrent ikke-eksisterende.

Og akkurat det kan jo vre greit huske, i en tid hvor all suksess ikke ndvendigvis kan mles i platesalg. For hvis du verken kan vise til platesalg eller bred mediedekning, hva mler du da suksessen i?

Kanskje i de lyriske hallelujaropene du fr fra norske MGP-journalister?

Les ogs: Da Leffe mtte til Melodi Grand Prix

Les ogs: Naken mann med ulv i MGP

Les flere saker p LeffesLab her!

 

 

 

 

MAIs lille rde

1970-tallets revolusjonre rrsle hadde sitt eget lydspor. N er hydepunktene fra denne perioden samlet p fire CDer i boksen MAI 1973 - 1983.

 

For oss som den gangen var unge (og i tillegg litt radikale) var politisk kunst og kultur like naturlig som selvflgelig. Kultur var ikke noe som bare angikk den enkelte, hva du uttrykte og mten du gjorde det p hadde ogs samfunnsmessig betydning. Og da ungdomsopprret for alvor slo inn mot slutten av 1960-tallet var musikk en viktig og vital del av opprret. Enten det handlet om diffus systemkritikk, hippie-romantikk, LSD-propaganda eller kampen mot Vietnam-krigen.

Politisk og revolusjonr

Men da den kulturelle opprrsblgen for alvor slo innover annerledeslandet Norge fikk den et litt annet uttrykk her enn i andre land. Hos oss ble mye av musikken raskt ytterligere radikalisert og fikk snart en revolusjonr drakt. Offisielt tok til og med ml-bevegelsen avstand fra rock som et imperalistisk uttrykk som ikke var i folkets interesse. Men p kammerset digget ogs gjerne de Dylan, Stones og alle de andre.

Det ga noen absurde utslag, som det i dag er lett le og riste p hodet av. Men i all denne etterpklokskapen er det viktig huske at det politiske engasjementet ogs skapte et aktivitetsniv og en skapertrang som ikke bare beriket datidas kultur-Norge, men som vi den dag i dag har glede av. Naturlige stikkord her kan vre Tronsmo bokhandel, Klassekampen og Forlaget Oktober, alle ektefdte barn av 70-tallets revolusjonre gld og dugnadsnd.

Vr Musikk og MAI

I den familien hrte ogs musikkbladet Vr Musikk og plateselskapet MAI hjemme. Mens Vr Musikk ikke varte for lenge, holdt MAI ut til 1983 fr det gikk konkurs.

Da kunne de se tilbake p et tir som Norges kanskje viktigste plateselskap. I hvert fall satte selskapet sitt klare preg p musikk-Norge i langt strre grad enn strrelse og ressurser burde tilsi. Og ikke bare i kulturell forstand, for ogs kommersielt gjorde MAI seg sterkt gjeldende med artister som Vmml Spellmannslag, Sverre Kjelsberg, Stavangerensemblet og Tramteatret. Og selvsagt sang de p norsk!

Godt tildsbilde



N er historien om det radikale plateselskapet samlet p den rde CD-boksen MAI: 1973 - 1983. De fire CDene med totalt 93 lter gir et godt tidsbilde av det eiendommelige tiret generelt og plateselskapets utvikling spesielt. Fra vre et tilnrmet rent politisk plateselskap de frste rene til et litt mer alminnelig selskap da kalenderen tippet 1980.


Det som er ekstra interessant er at utvalget viser at den s ofte utskjelte politiske musikken gjerne var av langt hyere kvalitet enn ettertiden synes huske. S fr det vre at tekstene om streik, solidaritet  og arbeiderklassens kamp ikke alltid hadde de lyriske kvalitetene vi etterlyser. Samtidig som det selvsagt finnes eksempler p parolemusikk som i dag framstr som hpls og dogmatisk enyd.

Det grelleste eksempelet p dette m vel vre Hans Robertsens og Stein Borgersens hyllest til Pol Pot og hans kloke lederskap i lten Kambodsja e fri. Riktignok ble den spilt inn og gitt ut i 1975, kort tid etter at Pnom Penh falt, men blir likevel stende som et symbol p hvor galt det kan ende med politisk parolemusikk.

Mer enn bare mimring

De fire CDene gjenforteller MAI-historien noks kronologisk, og spesielt de to frste CDene framstr som vellykkede. Ikke minst har visemusikken til PS-gruppa, Geir Lysstrup og Jon Arne Corell tlt tidens tann meget godt, samtidig som nrvret av Front-teatret, Hlogaland teater og selvsagt Tramteatret viser hvor sterkt det politiske musikkteatret sto p den tida.  Blant andre, kjente hydepunkt p disse to albumene finner vi ogs Bazar, Amtmannens dtre, Veslefrikk og ikke minst Vmml Spelmannslag, trnderne som ga MAI en flying start med debutalbumet Vmml'n i 1974.

De to siste CDene byr p artister som Lars Klevstrand, Bryggerigangen Bluesband, Halvdan Sivertsen og Steinar Ofsdal, foruten mer rocka navn som Stavangerensemblet, Kjtt og Asfalt. Noe som ogs illustrerer MAIs vandring mer i retning mainstream, om enn med litt radikal og pnkete ferniss. Den fjerde og siste CDen bestr av singler, og er vel ogs den som bde har strst bredde og spriker mest i kvalitet. Det er ogs her vi finner Kambosja-hyllesten, innimellom politiske kamprop mot EEC/EF, solidaritet med Chile og selvsagt stttesanger til lovlige og ulovlige streiker.

Foruten musikken byr boksen ogs p interessant lesestoff om MAI og 1970-tallets radikale musikkbevegelse samt morsomme, poengerte og interessante linernotes til de fleste ltene. Og mten det er satt sammen p har gjort at MAI: 1973- 1983 ikke bare oppleves som et mimreprodukt for rrsla, men som et fint tidsbilde ogs andre kan gjenkjenne seg i.

Les flere saker p LeffesLab

 

Oslo fr ny T-banestasjon i dag. Hvor mange sanger om t-banen kjenner du?

t-banen-linjekart-03042016Nr Lren stasjon pnes denne helgen fr Oslos T-bane en ny tras og sin 101. stasjon. Men selv om stasjonene er mange, er sangene om T-banen f.

Jeg hadde lyst gratulere Ruter med den nye stasjonen og den nye trasen fra Sinsen via Lren til kern. Jeg tenkte jeg skulle vre smart og lage en spilleliste med lter om Oslos T-bane!

Men det viste seg ikke vre s lett. Da jeg prvde grave fram noen passende lter og tekster fra hjernebarken ble det strmbrudd. Det sto helt stille. deLillos, Bjlsen Valsemlle, Raga Rockers og alle de andre Oslo-rockerne m da ha skrevet noen tekststrofer som direkte omhandler t-banen? Sikkert, men jeg klarte ikke riste fram noen fra hukommelsen. Og tid til grave enda dypere og researche mer metodisk hadde jeg ikke.

Dr Martin ensom svale

Det er nesten flaut fortelle hva jeg fant til t-banespillelisteprosjektet mitt. Kun to sanger, ystein Sundes P Lambertseterbanen og Don Martins Dikt underveis, med Jokkes fortelling om narverne som reserve. S har vi selvsagt det norske bandet med det beste navnet noensinne, Volvat Undergrunn. Problemet er bare at gjengen til Paul Vrlien (som seinere ledet Babij Jar) s vidt jeg vet ikke har noe musikk som er tilgjengelig.

Dermed ble den fantastiske spillelista med norske lter stende med de to nevnte. Litt stusselig, kanskje.

Stockholm, Stockholm!

Lsningen, trodde jeg, var dra til Stockholm. Kent, Eldkvarn, Lars Winnerbck, Melissa Horn, Thstrm, Ulf Lundell og mange flere har jo gjennom rene forsynt oss med mange lter om vandringer gjennom og opplevelser i den svenske hovedstaden.

Men den gang ei. Heller ikke der klarte jeg snn i farten huske noen som kunne knyttes direkte til t-banen. Bare Doktor Kosmos, Rolf Wikstrm og Noice meldte seg med hver sin lt. Og av disse misliker jeg En kvll i tunnelbanan med Noice, mens Doktor Kosmos P tunnelbanan ikke finnes p Tidal. Str igjen med Rolf Wikstrms Gud p tunnelbanan, alts.

Trenger hjelp!

Tre lter, to norske og en svenk, p en spilleliste om t-banen? S ynkelig at jeg droppet hele prosjektet, og i stedet setter min lit til at DU kan supplere med noen kule lter om Oslos (og/eller Stockholms) t-bane, s kan VI lage en knall spilleliste som kan ta oss gjennom byen p t-banesporene!

Og i mellomtida, mens du tenker og graver, kan du jo hre p noen gode fra London og New York. For der var det lettere finne passende eksempler

Spilleliste: NYC Subway og Ldn Underground  (Tidal)

 

Les flere saker p LeffesLab

Er det tidenes beste debutalbum som framfres i Paris denne helgen?

DebutalbumDa Uncut for et par r siden skulle kre tidenes beste debutalbum landet de p Velvet Underground & Nico og Televisions Marquee Moon. I Paris denne helgen framfrer frst Television sitt verk, fr John Cale sndag flger opp med spille Velvet Undergrounds legendariske frstealbum. Og ja, Leffe er p plass p begge konsertene!

Med ti rs mellomrom,1967 og 1977, dukket Velvet Undergrounds og Televisions to banebrytende plater opp. Men selv om de kom i forskjellige tidsaldre (i rocksammenheng) har platene mange berringspunkter. Begge oppsto i New York og begge ble skapt i byens litt alternative og avantgardistiske musikk/kunstmilj. Begge bandene varte ogs noks kort tid fr de ble opplst. Og selvsagt, begge platene ble omfavnet av de indre kretsene, men ignorert av de store massene.

Velvet Underground-plata har imidlertid tatt igjen det tapte ved bli en ikonisk utgivelse alle rockere m innom og helst ogs kjpe. Lter som Heroin, Venus In Furs og All Tomorrow's Parties skildrer skyggesidene i New Yorks bakgater p en mte ingen hadde vrt i nrheten av tidligere. Og vel strengt tatt heller ikke seinere. Det er vel ogs derfor myten har oppsummert platas betydning ved hevde at bare 50.000 kjpte plata, men alle som gjorde det startet eget band etterp.

Les ogs: Nico - Legenden som sker skyggen (arkivintervju fra 1982)

Les ogs: Lou Reed - Rapport fra New Yorks bakgater (arkivintervju fra 1989)

Les ogs: John Cale - Musikalsk gresshoppe (arkivintervju fra 1996)

 

Mindre kjent

Sammenliknet med Velvet Underground har Television hatt strre problemer med holde navnet sitt like levende i ettertid.

De naturlige grunnene til det er penbart at de manglet profilerte forgrunnsfigurer som Lou Reed, John Cale og Nico i sine rekker, samtidig som de heller ikke hadde tilknytning til et mytisk milj a la Andy Warholds The Factory. Dessuten var deres levetid (som plateartister) veldig kort fr spenningene mellom de to gitaristene Tom Verlaine og Richard Lloyd ble s store at de sprengte gruppa bare to r og ett album etter knalldebuten.

Les ogs: Tom Verlaine utenfor rampelyset (arkivintervju fra 1982)

Les ogs: Richard Lloyd - Ekte Television (arkvintervju fra 1992)

Men Television rakk alts skrive seg inn i rockhistorien med den poetisk-nevrotiske Marquee Moon, hvor ikke bare det ti minutter lange tittelkuttet men ogs lter som See No Evil og Venus fortjener sin plass i enhver rock-kanon. Sammen med artister som Patti Smith og Ramones plasserte Television ogs kultklubben CBGB's p kartet og varslet bde innholds- og holdningsmessig en ny era for New York-rocken.

Alle de tre nevnte CBGB's-navnene har for vrig lagd noe av det ypperste man kan tenke seg blant debutplater, og for meg inntok spesielt Televisions Marquee Moon og Patti Smiths Horses raskt plassen som to av mine favorittplater gjennom alle tider. Det er de for den saks skyld fortsatt.

Les ogs: Patti Smith - Horses med evig liv 

 

Noen flere gode debutalbum

Jeg har selv deltatt i et par slike kringer om tidenes beste debutalbum, og har faktisk endt opp med sette nettopp Marquee Moon aller verst p tronen. Akkurat det med frsteplassen er kanskje noe usikkert, men det er likefullt hevet over enhver tvil at det er en av de debutplatene jeg helt klart ville tatt med meg til denne de ya jeg hper jeg aldri m dra til. Det ville jo bare bli s altfor problematisk velge hvilke andre plater som skulle f bli med p ferden.

Men ok, de fire som her allerede er nevnt, vil mtte bli med i bagasjen. Jeg vil likevel ha med litt flere, s her er 15 andre frsteplater fra noen kule artister jeg ville prvd presse ned, hvis ikke overvekta lyser rdt. For vrig fordelt med tre plater p alle tir fra 1960-tallet fram til 2010, og aldri mer enn en plate fra et enkelt r.

Det gir meg flgende beste debutalbum-reiseflge:

1960-tallet: Beatles Please Please Me (1963), Jimi Hendrix Experience Are You Experienced (1967), The Band Music From Big Pink (1968)

1970-tallet: Roxy Music (1972), The Clash The Clash (1977), Joy Division Unknown Pleasure (1979)

1980-tallet: U2 Boy (1980), R.E.M. Murmur (1983), Steve Earle Guitar Town (1986)

1990-tallet: Pearl Jam Ten (1991), Jeff Buckley Grace (1994), The White Stripes The White Stripes (1999)

2000-tallet: The Strokes Is This It (2001), Arcade Fire Funeral (2004), Bon Iver For Emma, Forever Ago (2008)

Om Paris-konsertene

Bde John Cale og Television holder sine konserter i Philharmonie de Paris, men i to ulike saler. Konsertene inngr i programmet The Velvet Underground. New York Extravaganza som gjennom bde konserter og utstilling (str fram til utgangen av august) setter fokus p Velvet Underground, Andy Warhol og New York.

Mens Television med unntak av Richard Lloyd (erstattet av Jimmy Ripp) stiller med den legendariske Marquee Moon-besetningen, blir situasjonen naturlig nok en helt annen for Velvet Underground & Nico-konserten. Lou Reed, Nico og Sterling Morrison er alle dde, slik at bare John Cale og Moe Tucker er gjenlevende.

S vidt vites er ikke Tucker aktuell for Paris, hvor Cale vil spille med et band sammensatt bare for denne ene kvelden. Blant de som skal st p scenen sammen med Velvet Underground-legenden i Paris finner vi Pete Doherty, Mark Lanegan og medlemmer av Animal Collective.

Av Leif Gjerstad

Les flere saker p LeffesLab

 

Ti produsenter som har preget musikken

For et par dager siden kom beskjeden om Beatles-produsent George Martins dd. Verden over hylles n 90-ringen for sin enorme innflytelse p Beatles og popmusikkens utvikling. Martin fortjener alle godordene, men han er ikke den eneste produsenten som har satt varige spor etter seg. Her er noen til!


Beatles-produsenten George Martin p et bilde fra 2006 (Foto: Wikimedia Commons)

For f til en slags Top 10-produsentliste har jeg, foruten Martin, plukket ut ni viktige personer. Men jeg har gjort noen veldig klare avgrensninger som ekskluderer mange gode produsenter. Den viktigtse av disse er at jeg utelukkende har plukket ut produsenter som frst gjorde seg bemerket fr eller mens George Martin jobbet med The Beatles. S fr vi heller ha til gode skrive om produsenter som Brian Eno, Rick Rubin, Mutt Lange og Max Martin ved en seinere anledning.

Kanskje jeg ogs br legge til at produsentene snn noenlunde er nevnt i kronologisk rekkeflge, og dermed ikke er rangert innbyrdes!

Ok, here we go:

Sam Phillips (1923 - 2003)

Uten Samuel Cornelius Phillips ingen rock? Sikkert, men uansett fryktelig vanskelig forestille seg rocken uten eieren og grunnleggeren av Sun Records i Memphis. Startet sin karriere som radio-DJ, men startet i 1950 sitt eget platestudio. Der produserte han tidlig p 1950-tallet r&b-artister som Rufus Thomas og Little Milton, mens B.B. King og Howlin Wolf var blant andre artister som brukte studioet hans.

I 1952 startet han Sun Records, og resten er historie. Phillips rolle i rockens tidlige fase er s stor og kjent at det neppe er ndvendig si mer enn at det var han som produserte og ga Elvis Presley platekontrakt, og at andre som tuslet rundt i de noks sm og upretensise lokalene til Sun Records teller Johnny Cash, Carl Perkins, Jerry Lee Lewis og Roy Orbison. Trenger vi si mer?

Joe Meek (1929 - 1967)

Fr swinging London ble et begrep og den britiske pop-invasjonen i USA et faktum, var Robert George Joe Meek britenes viktigste produsent. Han var p mange mter den frste som gikk ut av rollen som innspillingsleder og i stedet inntok en aktiv rolle som lydskulptr, med overdubs og voldsom eksperimentlyst. Hans produksjonen av The Tornados  instrumentallt Telstar (1962) ble ogs den frste britiske hiten som gikk helt til topps p amerikanske hitlister, og dermed p mange mter pnet drene til det amerikanske markedet for britisk beat. Et av medlemmene i The Tornados var for vrig faren til Muse-sjef Matt Bellamy.

Joe Meeks liv endte dessverre i en tragedie, da han i 1967 skjt og drepte sin husvert fr han rettet pistolen mot seg selv og trakk av.

Artister Joe Meek produserte: The Tornados, Lonnie Donegan, Heinz, John Leyton og The Honeycombs

Berry Gordy Jr (1929 - )

Faren til The Sound of Young America, som Tamla Motown markedsfrte seg med p 1960-tallet. Popbransjen har aldri hatt noe som kommer i nrheten av hitfabrikken i Detroit, med egne team av ltskrivere, produsenter og artister som gjorde akkurat det Mr. Gordy ba dem om. Motown klarte som ingen andre fr dem mikse sort sjel med hvit pop til en allsang- og dansevennlig hybrid. Selv om artistene i startfasen var underordnet Gordys visjon, ble mange av dem likevel superstjerner med full artistisk kontroll.

Motowns storhetsperiode var p 1960-tallet, fr de i 1970 flyttet til Los Angeles. Riktignok hadde selskapet ogs p 1970-tallet stor suksess, men det var fortrinnsvis med artister som etablerte seg under gullalderen i Detroit.

Berry Gordy Jr var for vrig far til Anna Gordy, som hadde et turbulent ekteskap med Marvin Gaye. Tittelen p albumet Here, My Dear (1978) refererer til at Gaye etter en skilsmissedom ble plagt spille inn en LP hvor alle inntektene skulle g til Anna Gordy.

Noen sentrale Motown-artister: Smokey Robinson & The Miracles, The Supremes, Diana Ross, The Temptations, The Four Tops, Stevie Wonder, Marvin Gaye og The Jackson 5/Michael Jackson.

Phil Spector  (1940 - )

Harvey Phillip Spector fikk en millionselgende hit med Teddy Bears-singelen To Know Him Is To Love Him mens han fortsatt var tenring. Han ikke bare skrev og sang p den, men produserte den ogs. Det ga ham blod p tann, og p 1960-tallet hadde han enorm suksess og innflytelse med sin storsltt wagnersk-inspirerte wall  of sound-produksjon. Han var av den typen produsent som gjerne blir tydeligere enn artisten, noe som ga ham legendestatus p 1960-tallet. Men samtidig skapte hans eksentrisitet og sterke vilje store samarbeidsproblemer med mange, og hans produksjoner for Beatles og Leonard Cohen ble kanskje ikke helt hva artistene hadde forventet.

I 2003 ble Spector siktet for drap p en ung kvinne, og i 2009 ble han dmt og fengslet med en dom p minst 19 r. Spector soner i dag dommen i et fengsel i California.

Artister Phil Spector har produsert teller blant andre: The Crystals, The Righteous Brothers, The Ronettes, Ike & Tina Turner, The Beatles, Leonard Cohen og The Ramones.

Mickie Most (1938-2003)

Michael Peter Hayes startet sin karriere som popartisten Mickie Most, men da den ikke tok helt av satte han seg i stedet i produsentstolen. Hans frste hit som produsent var The Animals Baby Let Me Take You Home vinteren 1964, og det neste tiret var han en av britenes mest framgangsrike produsenter og en av de mektigste i bransjen. Startet eget plateselskap (RAK) og hadde stor suksess ogs p 1970-tallet, men deretter forsvant han mer inn i skyggene.

Blant artister han produserte p 1960-tallet: The Animals, Herman's Hermits, Donovan, Lulu, The Yardbirds, Jeff Beck og The Seekers.

Lee Scratch Perry (1936 - )

Rainford Hugh Perry var stor i sitt hjemland Jamaica lenge fr vi ble nyss om han. Det skyldes at han var en av forgrunnsfigurene i ska- og reaggemusikken i Jamaica gjennom hele 1960-tallet, bde som artist, komponist og produsent - men at musikken og artistene han jobbet med fikk internasjonal distribusjon frst p 1970-tallet.

Etter ha jobbet for andre, ikke helt uten samarbeidsproblemer, startet eksentriske Perry sitt eget selskap Upsetter Records i 1968, og i lpet av de neste rene produserte han i sitt eget studio artister som Bob Marley, The Congos og Max Romeo.

Storhetsperioden til produsenten Lee Scratch Perry endte p mange mter i 1978, da hans studio brant ned til grunnen. Iflge Perry visstnok fordi han selv tente det p, i frustrasjon og et sinnesutbrudd.

Etter brannen oppholdt Perry seg mye i England og USA, og har siden fortsatt sin karriere bde som plateartist og ikke minst omreisende ambassadr for sound systems og dub-reggae.

Jerry Wexler (1917 - 2008)

Gerald Jerry Wexler jobbet som journalist og redaktr i Billboard, fr han i 1953 begynte jobbe i og ble medeier av plateselskapet Atlantic Reords. Her sto han bak innspillinger med blant andre Ray Charles og The Drifters, og har sammen med brdrene Ertegn ren for at Atlantic Records p 1950- og 1960-tallet ble et av de aller viktigste og suksessrike plateselskapene. Han forlot Atlantic Reords for Warner Brothers i 1975, og etter det hadde i grunn verken Atlantic eller Wexler den sterke posisjonen de hadde i de to tirene fr det.

Noen artister som Wexler har produsert: Ray Charles, The Drifters, Aretha Franklin, Wilson Pickett, Dusty Springfield.

Tom Dowd (1925 - 2002)

Thomas John Dowd jobbet lenge tett under og sammen med Jerry Wexler i Atlantic Records, blant annet p plater med Ray Charles. Men mens Wexler var nrmere knyttet soul/rhythm & blues, jobbet Dowd like gjerne med jazz- og rockartister. Blant annet produserte han bde Coltrane og Charlie Parker, selv om det er som rockprodusent- ikke minst for Allman Brothers Band - han ble aller mest kjent.

Noen andre artister han har produsert: Eric Clapton, Lynyrd Skynyrd, Rod Stewart, Willie Nelson, Sonny & Cher, The Eagles, Charlie Mingus og Otis Redding.

Quincy Jones (1933 - )

Quincy Delight Jones Jr fr vre med under tvil. Ikke fordi han ikke er stor nok, for han er selvsagt en av de aller, aller strste innen amerikansk musikk de siste 60 rene. Men fordi han i sin tidlige karriere frst og fremst gjorde seg bemerket som artist, komponist og arrangr.

Det var vel egentlig frst med Michael Jackson-albumene Off The Wall (1979), Thriller (1982) og Bad (1987) han skrev seg inn i pophistorien som en av de viktigste produsentene noensinne. Men siden han p 1960-tallet faktisk ogs produserte fire millionselgende singler med Lesley Gore, s tar vi ham med her likevel!.

Brian Wilson (1942 - )

Slik som med Quincy Jones fr Wilson bli med under tvil. Ganske enkelt fordi Brian Wilson ikke har jobbet srlig som produsent for andre, men helst konsentrert seg som sitt eget band Beach Boys og egne soloplater.

Men i frste halvdel av 1960-tallet produserte han faktisk noen andre, slik som surfekollegene Jan & Dean og The Castells. Den perioden ble likevel kortvarig og med noks begrenset suksess, men hvordan skal man kunne unng ta med en produsent som har gitt oss album som Pet Sounds og alt det andre Beach Boys har lagd?

George Martin (1926-2016)

S var det alts Beatles-produsenten som har skylda for denne saken. Men han har du de siste dagene garantert allerede lest masse om andre steder!

Les flere saker p LeffesLab her!

Oslo-rapperen Cezianando trosset skolerdgiverens rd, vant rets Urrtpris

Skolerdgiver frardet Oslo-gutten satse p musikk. Lrdag vant rapperen Cezinando rets Urrt-pris p Bylarm!

 

 
Cezenando vant rets Urrtpris. (Foto: Lisa Bjorheim/Bylarm)

rets Bylarm er over. Band of Gold fikk Nordic Music Prize, Cezinando rets Urrtpris og Fartida forbildeprisen. Og Leffe? Satte stor pris p dePresno og Donovan, mindre pris p at verken kontanter eller bankkort kunne kjpe deg l p Youngstorget. Til det mtte du ha en app, ass!

Det er blitt et rlig fenomen, den deilige flelsen av vkne sndag og innse at det verken er noen seminarer eller konserter som venter. Du har nok en gang overlevd Bylarm og kan i ro og mak sortere alle inntrykk etter fire dagers hektisk og morsom virksomhet med seminarer, debatter, konserter og ikke minst sosial ksting utenfor og mingling innenfor konsertlokalenes fire vegger.

Det meste snakket handler om alle konsertene og hypen rundt dem. Om hvilke av de 200 konsertene med 120 artister du m se, har sett og - skrekk og gru - ikke fikk sett. Det er ikke alltid like lett f med seg morgendagens store stjerne.

Trosset rd og vant

I r fikk jeg eksempelvis ikke med meg den unge Oslo-rapperen Cezinando som skolerdgiveren mente burde kutte ut musikkdrmmene, men som n har gitt ut albumet framtid:sanntid - og som seint lrdag kveld fikk rets Urrt-pris for sin lt ?PA. Da befant jeg meg p et helt annet sted, og da 20-ringen spilte p Gamla torsdag var ken utenfor s lang at det bare var gi opp og heller sette kursen andre steder.

Slik som til John Dee, hvor den unge (19 r?) bergenseren dePresno fredag holdt sin andre Bylarm-konsert. P forhnd hadde jeg hrt masse godord om Bjarte dePresno Borthens Bylarm-konsert torsdag, og selv om en halvtime ikke er s mye var det mer enn nok til vise at dePresno (lagt merke til hvordan nesten alle unge artister n enten bare bruker fornavn eller etternavn som artistnavn?)  er en singer/songwriter det skal bli spennende flge. Med en litt smart tilnrming til popen a la Sondre Lerche og et oppdatert lydbilde, men ogs med en fin coverversjon av Donovans 50 r gamle Catch the Wind var det en konsert som varmet og gledet.

Mye bra

Andre artister vi bet oss merke i var Ary og Dagny (ytterligere to fornavn) som med henholdsvis suggererende lydlandskap og energisk pop, mens danske Wangel p Mono var av typen som snek seg litt inn p oss bakfra. I den forstand at vi var innom Mono mest for en liten pause mellom slagene, men Wangels stemningsfulle musikk og frontmannens elastiske stemme med et spenn fra Sivert Hyem til Antony Hogarth-landskap etter hvert fikk oss til trekke nrmere scenen.

Der ble vi s pass lenge at vi bare fikk med oss de aller siste minuttene av norske Electric Eyes sugggestive psykedelia. Men det lille vi fikk hrt var s lovende at vi neste gang skal prve komme litt tidligere!

To historiefortellere

Alle unge talenter fr ha meg unnskyldt, rets strste opplevelser p Bylarm var likevel Jarvis Cocker (Pulp) og 69-rige Donovan. Riktignok spilte ingen av dem (selv om dePresno alts spilte Donovans Catch The Wind), men deres timelange prat om opplevelser som artist og erfaringer fra et liv i musikkbransjen var bde innsiktsfullt og underholdende. Cocker (fredag) var en glimrende foredragsholder med fokus p ltskriverkunsten, mens Donovan (lrdag) med stor entusiasme og detaljrikedom la ut om interessante opplevelser og morsomme anekdoter fra den kreativt eksplosive swinging London og flower power-epoken i siste halvdel av 1960-rene.

Nr en legende som Donovan snakker er det naturlig nok mer interessant hre om hans refleksjoner rundt fortiden enn tanker om framtiden. Til gjengjeld er det morgendagen som str i fokus p seminarene, med debatten om fordeling av strmmeinntekt som bde informativ og interessant. Alle synes enige om at dagens system som registrerer et klikk etter 30 sekunder (og ikke bryr seg om adferden etter det) i altfor stor grad favoriserer de store kommersielle hitmaskinene. Modellen etterlater bare smuler til de smalere artistene og oppleves av mange derfor som dypt urettferdig.

Leter etter ny modell

Akkurat det synes det vre bred enighet om, men samtidig er rder det stor usikkerhet med hensyn til hvilke alternativ som er realistiske og hva som er foretrekke. Vekting av nye kontra gamle utgivelser? Strre vekt p faktisk samlet tidsbruk av artistene? Eller kanskje brutt ned for den enkelte bruker, slik at det du betaler kun gr til de artistene du faktisk spiller? Eller kanskje rent av den mer radikale tanken at du belastes x kroner frste gang du spiller en lt/artist, men at det deretter er likegyldig hvor ofte du spiller den eller ei. (Dvs litt lik den analoge kjpe-LP-modellen).

Hvilken modell bransjen vil lande p gjenstr se, men flere bransjeaktrer peker p at skal man innfre en ny modell alle kan samles om s begynner det haste. Venter man for lenge kan dagens modell ha blitt s sementert at at det er lite gjre med den.

M ha app for kjpe l?

En ny betalingsmodell vi testet p Bylarm, men helst vil slippe neste r er den fikse iden som ble implementert i lteltet p Youngstorget. Der var verken kontanter eller bankkort gyldig som betalingsmiddel. I stedet mtte du laste ned en app, og derfra manvrere deg gjennom en meny hvor salgssted mtte plottes inn og antall l markeres. S var det scanne og sette glasset p riktig plass, fr len kunne tappes!

Det forefaller oss at det m ha vrt mye morsommere utvikle appen enn faktisk bruke den! Og der vi sto med mobilen i hnd tenkte vi p Roskilde-festivalen, som for et par r siden testet ut et kontant- og kortlst system hvor du tanket inn penger p festivalarmbndet og betalte med det.

En fiks tanke de forlot etter det ene forsksret for vende tilbake til de gamle sedlene og bankkortene igjen. Ikke alt som er nytt er ndvendigvis like bra.

Flere prisvinnere

Vi nevnte tidlig at Cezinando seint lrdag kveld fikk rets Urrt-pris. Det var ikke den eneste prisen som ble delt ut under Bylarm. Allerede torsdag ble duoen Band of Gold tildelt den flotte Nordic Music Prize, mens Fartida fikk prisen som rets Forbilde. Og FONO-prisen rets Bjellesau gikk i r til Frithjof Hungnes, som i egenskap av sjef for plateselskapet Propeller Recordings har signet og hjulpet artister som Katzenjammer og Highasakite til en internasjonal karriere.

Dessuten delte NOPA (Norsk forening for komponister og tekstforfattere) ut tre stipender til henholdsvis Dagny, Charlotte Dos Santos og Henrik The Artist under Bylarm.

Les flere saker p LeffesLab her

 

Donovan toppet hitlistene som 19-ring. 50 r seinere forteller han sin historie p by:Larm

Hsten 1965 kjpte jeg min aller frste LP. Det var Donovans debutalbum What's Bin Did and What's Bin Hid. I dag gjester briten  by:Larm for snakke om sin musikk og karriere.



For meg var aldri Donovan noen reserve-Dylan, som enkelte ville ha det til. Hvordan kan vel en fyr som skriver lter som Catch The Wind og Colours (for holde oss til den frste fasen av hans karriere) reduseres slik? Han fortjente tvertimot all den re han kunne f, og i den grad han fortsatt trenger noen godord kan vi jo gi ham det her og n.

Folk og vise

P mange mter er skotskfdte Donovan Philip Leitch en typisk representant for 1960-tallet, ved at han fikk med seg bde folkemusikken, popen og psykedelia. Og som for s mange startet det allerede i tenrene, da han turnerte engelske folkklubber med sin akustiske gitar og munnspill. Tydelig pvirket av helter som Woody Guthrie og Bob Dylan, men ogs med et klart blikk for britisk folk som fortalte om hans bakgrunn p denne siden Atlanteren.

Det frte raskt til oppmerksomhet og platekontrakt, og debuten kom i februar 1965 med singelen Catch The Wind. Da var Donovan fortsatt bare 18 r, men hadde akkurat rukket fylle 19 da debutalbumet What's Bin Did and What's Bin Hid ble gitt ut tre mneder etter.

Tidlig suksess

Bde debutsingelen og debutalbumet ble en stor suksess og etablerte Donovan som britenes nye, store visesanger/folkartist. Suksessen fortsatte med uforminsket styrke p oppflgeren Fairytale, med den klassiske singelen Colours som pningsspor. Fairytale kom bare halvret etter What's Bin Did and What's Bin Hid, men viser klart at Donovan er p musikalsk vandring og sken.

Riktignok fikk han en stor hit med amerikanske Buffy Sainte-Maries Universal Soldier, men ellers har Fairytale en mer personlig og klart mer britisk profil enn debuten. Arrangementet er ogs mer pent og strre enn det var p What's Bin Did, og i ettertid ser man hvordan det peker framover i retning Donovans neste fase, som den elektriske artisten med et bein i pop og den andre solid plantet i psykedeliaen.

Flower power

P dette tidspunktet, da Donovan fortsatt knapt hadde rukket bli 20, var han del av den britiske popeliten som boblet over av energi og nysgjerrig sken p alt som mtte befinne seg rundt det neste hjrnet.

For Donovan betd det amerikansk platekontrakt og et intensivt samarbeid med den engelske pop-produsenten Mickie Most. Med superhiten Sunshine Superman som deres frste plate sammen. Og vel ogs som den aller strste. Da den kom i 1966 (singelen i juli, albumet i august) markerte det et drastisk brudd med Donovans fortid og en omfavnelse av flower power-symbolikk og psykedelisk rock. Som en av de aller frste i rocken brukte Donovan ogs sitaren for fargelegge stemninger. Den dag i dag hres albumet neste uforskammet friskt ut, med klassikere (foruten tittelkuttet) som Season of the Witch og The Trip som de mest utadvendte psykdeliske rockerne.

Et artig apropos er ogs at Donovan i lten The Fat Angel (som er skrevet for Mama Cass i The Mama's & The Papa's) i teksten nevner Jefferson Airplane, p et tidspunkt hvor bandet fortsatt var ukjent og fr Grace Slick ble med i bandet. Og at han i The Trip beskriver en LSD-opplevelse han hadde i Los Angeles, fr det psykedeliske rusmiddelet ble forbudt.

Donovan Superman

Sunshine Superman gikk helt til topps i USA og ndde annenplass i England, og med sitt hippe og tidsriktige uttrykk gjorde den samtidig Donovan til superstjerne.

Den statusen bevarte Donovan ytterligere noen r, med lekne hits som Mellow Yellow og Hurdy Gurdy Man, med lekekamerater som Beatles, Led Zeppelin-gutta, Brian Jones og Jeff Beck, og med ekte hippie-meditasjonsturer til India. Der kunne han ogs lre bort litt av sin gitarteknikk til John Lennon og Paul McCartney.

Men da Donovan mot slutten av 1960-tallet kom p kant med Mickie Most, trket hitflommen inn samtidig som han trakk seg litt tilbake. Det ble faktisk ogs mer flower power-musikk  og en barneplate, fr han i 1973 igjen kom sammen med Mickie Most og spilte inn Cosmic Wheels, som p mange mter ble Donovans siste album som stor stjerne. For p dette tidspunktet, midt i Bowie- og Roxy Music-eraen, syntes hans forkjrlighet for psykedelisk flower power som litt pass, og han ble ikke akkurat mer hip da pnken kom.

Litt fornyet interesse ble ham til del da Rick Rubin i 1994 produserte albumet Sutras, uten at det p noen mte kan sammenliknes med den oppblomstringen Johnny Cash opplevde under Rubins vinger. Derfor har ogs Donovans plater i dette rtusenet passert noks ubemerket forbi, ogs av meg som fortsatt spiller bde What's Bin Did and What's Been Hid og Sunshine Superman-albumene en sjelden gang innimellom.

Snakke, ikke synge

Nr han n kommer til Oslo og byLarm, er det kun for snakke. Konsertvirksomheten har 69-ringen s si sluttet helt med, men jeg fikk i hvert fall sett ham to ganger p 1970-tallet. Frste gang i 1976, da jeg s ham i Central Park p min aller frste tur til New York. Srlig mange detaljer fra konserten husker jeg ikke, bortsett fra at jeg syntes det var veldig trivelig.

ret etter spilte han i storsalen p Chateau Neuf, i den verste pnketida. Men han som satt ved siden av meg den kvelden var i hvert fall ikke pnk, men en ekte hippie med langt hr og psykedeliskmnstret pannebnd. Og han var stor, stor fan. Med tindrende yne sang han med i samtlige sanger - han kunne alle tekstene utenat - med den verste, konsekvente falsksangen jeg noensinne kan huske ha hrt.

Til begynne med var det irriterende, men etterhvert var det umulig ikke bli sjarmert av hans voldsomme og uhemmede entusiasme. En sann fan!

PS

Br kanskje nevne at Donovan ble fdt i Skottland, men har siden bodd bde i England, USA og de siste rene i Irland. Han er ogs en av flere popstjerner som har latt seg fascinere av lyset og naturen i Joshua Tree-rkenen, og han har i perioder oppholdt seg p Joshua Tree Inn, det lille motellet hvor Gram Parsons endte sine dager.  Og: der hvor bildet du ser p toppen av LeffesLab-siden faktisk er tatt.

 

Les flere saker p LeffesLab her

 

 

Ezra Furman mikser kjnn og sjangere

Som takk for at de kjpte en av hans plater spesialskrev Ezra Furman 140 lter for 140 av sine fans. - Galskap, konstaterer den amerikanske artisten . Mandag 29. februar spiller han p John Dee i Oslo.

Historien er sju r gammel, men ikke desto mindre sann. Ezra Furman og hans band The Harpoons hadde nettopp gitt ut bonusalbumet Moon Face, og den da 22-rige artisten fant p den glupe iden skrive en lt til hver n som kjpte plata og sendte inn noen linjer om seg selv til Furman.

- Jeg trodde kanskje jeg ville f noen veldig f svar, men de kom i langt strre antall enn forventet. Og da jeg hadde skrevet 140 lter, mtte vi bare si stopp. Selv om jeg skrev mye p den tida, tok disse spesialskrevne ltene mer tid enn jeg hadde, forteller Furman og forsikrer bestemt at han ikke skrev tullelter og at ingen av de 140 fikk en lt identisk med den noen andre hadde ftt.

- Da jeg frst hadde sagt at jeg skulle gjre dette, ville jeg gjre det s godt jeg kunne. Hvis jeg bare hadde levert noe hastverkskvip ville det jo bare bli dumt. Nei, jeg la hele sjela mi i det, men inns ganske fort at prosjektet var noks hplst. Ikke bare fordi det tok all min tid, men ogs fordi det fltes feil skrive om og for andre. Den virkelig personlige nerven fr du bare om du skriver om deg selv.

Kritikeryndling p vei opp

Det har Ezra Furman gjort s framgangsrikt at buzzen rundt ham har begynt g de siste par rene. Day of the Dog, hans andre soloalbum etter at The Harpoons ble opplst i 2011, havnet i 2013 p manges rsbestelister. Og i fjor fulgte han overbevisende opp med Perpetual Motion People.

Musikalsk er Furman leken og vidtfavnende, med alt fra pnk til soul og doowop i miksen og Lou Reed, Violent Femmes og Jonathan Richman som naturlige referanser.

- Noen har beskrevet musikken min som litt forvirret, men jeg tror det handler mer om at jeg er del av shuffle-generasjonen. Jeg har vokst opp med spillelister av alle mulige slag, og derfor blitt eksponert for mye rart. Men for meg fles alt like naturlig, analyser Furman som ogs har markert seg som en svrt personlig tekstforfatter.

Eller som en journalist uttrykte det: Furman skriver om sex, dop, hjerte, smerte, synd og frelse.

- Det hres ganske riktig ut, selv om han eller hun glemte marinbiologi og den ndelige sken etter den evige sannheten, ler amerikaneren.

Pnken reddet ham

Ezra Furman kommer fra Chicago,  med foreldre hjemmehrende mer naturlig i finans og akademia enn i musikk.

- Det gikk mest i litteratur da jeg vokste opp. Jeg leste mye, bde romaner og poesi, forteller Furman som s lyset som tolvring. Eller rettere sagt: han hrte pnk.

- Jeg var jde, usikker p min seksuelle identitet og veldig asosial. Jeg var sringen som ikke skjnte hva som feilet ham og som derfor var flau over hvem han var. Helt til jeg hrte pnk. Den feirer alle de som fler seg som tapere fordi de ikke passer inn i normalen, fastslr Ezra Furman som i sann pnk-gjr-det-sjl-tradisjon like etter begynte spille gitar.

- Jeg fikk den i gave av foreldrene mine, og de foret meg med Dylan og Joni Mitchell-plater. Kanskje ikke den musikken som sto meg nrmest, men jeg ble veldig fascinert av deres evne til skrive lter og lyriske tekster og drmte om gjre noe liknende. De betd mye for min utvikling.

Trblete kjnnsidentitet

Som artist trekker Ezra Furman likevel fram Lou Reed som det store forbildet. Noe han forklarer med at Lou Reed som han var jde, biseksuell og nektet la seg knekke av det konforme. Og at han hrte Reed frste gang nr han slet som verst med eget selvbilde.

- Helt fra jeg var gammel nok til skjnne slikt flte jeg at den maskuline rollen kledte meg drlig, uten at jeg av den grunn flte meg mer fortrolig med det feminine i meg. Jeg var en misfit som brukte lang tid for innse at det fantes et ord som passet p meg: biseksuell. Og jeg trengte enda mer tid for klare bryte ut av alle konforme forestillinger. Lou Reed var den som viste meg at det var mulig, kommenterer Furman.

Destruktivt og konstruktivt

En lt som i det henseende er blitt trukket fram som sentral i Furmans katalog er den pnkete I Wanna Destroy Myself. Den pnet gjennombruddsalbumet Day of the Dog, men Furman ppeker at selve lten er mye eldre enn som s.

- Jeg skrev den i ren smerte, i en fase hvor jeg var veldig selvdestruktiv med suicidale tendenser. Men jeg ble s pass skremt av lten at jeg ikke torde vise den for andre, men heller gjemte den i en skuff. Det tok mange r fr jeg tok den fram igjen og inns at den ikke bare var destruktiv. Den byr jo ogs p et konstruktivt element, i og med at det den vil knuse er den falske delen av meg selv, slik at mitt virkelige jeg kunne komme bedre til syne, forteller Furman. Som p scenen i dag gjerne leker med kjnnsidentiteter, ved mikse tffe lrjakker og rocka solbriller med sminke, kjoler og perlekjeder.

Hellig sabbat

Nr vi snakker med ham er han p vei fra Amsterdam til Frankfurt, og har litt drlig tid fordi han m vre framme fr solnedgang. Det er nemlig fredag, og sabbaten holder han hellig...

- Min mor konverterte fra katolisme til jdedom, men oppveksten min var i liten grad preget av religion. Vi var sjelden i synagogen og sabbaten var et begrep uten srlig betydning. Men siden jeg frst hadde en tro ville jeg gjerne vite litt mer om den og studerte derfor litt p egen hnd. I dag betyr religion mye for meg. Det har ikke bare forandret livet mitt, troen har ogs reddet meg, sier Ezra Furman som er ambivalent nr praten kommer inn p Isarel.

- Jeg er forferdet over Israels brudd p menneskerettigheter og alle de skrekkelige tingene landets regjering har sttt bak. Men samtidig tror jeg p Israels rett til eksistere, og har liten tro p kulturell boikott av landet. Det er en kompleks situasjon som jeg ikke har noen lsning p. Dessuten er jeg ikke politiker, men bare en artist, avslutter Ezra Furman.

Les flere saker p LeffesLab   

 

Fin hilsen dobbel Nilsen (konsertanmeldelse)

Fr Rockefeller-konsertene sndag og mandag hadde Lillebjrn og Siri Nilsen aldri delt scene tidligere. Kanskje br far og datter gjre det litt oftere?

Lillebjrn Nilsen (65) er en institusjon i norsk musikkliv. Neste r er det 50 r siden han sammen med Bjrn Morisse (derav navnet Lillebjrn for Nilsen) platedebuterte som The Young Norwegians, og dermed la grunnlaget for en eventyrlig karriere. Bde som folkekjr forvalter av norsk musikktradisjon, som vr tids fremste Oslo-trubadur og selvsagt ogs som naturlig bindeledd til amerikansk vise- og singer/songwritertradisjon. Og p sin ferd har han gjort hyst personlige tolkninger av andres materiale - alltid p norsk - samtidig som han har beriket den norske sangkatalogen med et drss sanger vi alle kan.

Eller som en nybakt far nylig uttrykte det i en samtale: Jeg har aldri tenkt at jeg har hatt noe srlig forhold til Lillebjrn, men etter at jeg selv fikk barn innser jeg at han har betydd mer for meg enn jeg vel var klar over.

Tveegget sverd

For Siri Nilsen (30) kan dette med faren vre et tveegget sverd. ha en s kjent og profilert far som kan bransjen kan inspirere og by p mange fordeler i kampen om oppmerksomhet, men det frer ndvendigvis ogs til stadige sammenlikninger som kan vre vanskelig hndtere.

Selv om Siri Nilsens musikalske ststed egentlig ikke skiller seg vesentlig fra Lillebjrns, har hun derfor siden scenedebuten for snart ti r siden vegret seg for gjre noe sammen med sin far. Og det har sikkert vrt lurt. Slik har hun i fred og ro ftt bygget sin egen karriere og gjennom tre album etablere seg som selvstendig artist med solid fundament (spellemannpris, debutantpris, tektsforfatterpris etc) for egne refleksjoner innen singer/songwriter-sjangeren.

Et naturlig skritt

Derfor var det bde litt overraskende og naturlig at Siri Nilsen valgte pappa som samarbeidspartner, da hun ble spurt om hvem hun ville opptre sammen med p Rockefeller-scenen denne vinteren. Overraskende fordi hun tidligere konsekvent har unngtt slike koblinger. Naturlig fordi de opererer i samme landskap. Slik sett var det vel bare et tidssprsml fr deres veier mtte krysses.

Og det gjorde de alts endelig sndag (helt utsolgt) og mandag (nesten stinn brakke) p Rockefeller. Med et sceneoppsett og program der far og datter omfavnet hverandre musikalsk, samtidig som de med lun tone fleipet om forskjellene som tross alt m eksisterere mellom generasjonene, mellom far og datter.

For sikkerhets skyld stilte begge med hver sin kvartett p hver sin del av scenen, og for det aller meste spilte hvert av de to bandene kun nr deres sjef frte ordet. Men innimellom nrmet far og datter seg hverandre og delte vokalen, og da smeltet ogs de to bandene sammen til ett.

Vekslet fram og tilbake

Konseptet med at de gjennom konsertens 90 minutter nesten programmatisk alternerte mellom Lillebjrnlt-Sirilt-Lillebjrnlt-Sirilt og s videre, kunne ha frt til en fragmentarisk showstopper-opplevelse. Men fordi eplet i dette tilfellet ikke har falt s altfor langt unna stammen resulterte det i stedet i en forestilling hvor forskjellene og nyansene mellom far og datter krydret og beriket helhetsopplevelsen.

S vidt vites foreligger det ingen planer om flere felleskonserter med Lillebjrn og Siri Nilsen. Og det er greit nok. Men det m vre betryggende for begge vite at et slikt konsept faktisk kan fungere s godt at de ikke trenger vre redd for gjenta det, den dagen de mtte fle for det. De har jo bde materiale og personlige egenskaper til lage en srs hyggelig og trivelig kveld.

Noen av ltene

Ingen ord om hva de spilte? Hva med at de begynte med Se alltid lyst p livet (Lillebjrn) og Alle snakker sant (Siri) og at vi deretter fikk blant annet Alexander Kiellands plass og Tanta te Beate fra Lillebjrn og Brev samt Hodet, hjertet eller magen fra Siri, mens far og datter var forent i Pete Seeger-hyllesten Barn av regnbuen og We Shall Ocercome.

Avslutningen kom for vrig med Lillebjrn Nilsens tullesang Haba Haba. Selvsagt ble den mtt med allsang, men personlig skulle jeg nske at de heller kunne ha sluttet med noe som bedre skildret parets lyriske og stemningsmessige kvaliteter.

Les flere saker p LeffesLab her

 

 

Oslo-aktuelle Ryley Walker: Byen bedre enn hytta i skauen

Oslo: Mange musikere misliker bli koblet til gamle forbilder. Ryley Walker syns det er en re. I kveld spiller han p Mono i Oslo.


- Tim Buckley? Maaan, jeg kan da umulig bli fornrmet nr noen sammenlikner meg med ham. Buckley er jo Gud, utbryter Ryley Walker ungdommelig entusiatisk.

Rett fr pske i fjor kom den 27-rige amerikaneren med sitt andre album Primrose Green og like etter fulgte han opp med Oslo-konsert p Internasjonalen. N er han tilbake i Norge, med konsert p Mono onsdag 10. februar.

- Hjemme i Chicago har jeg eget band, med 10-15 r eldre jazzmusikere. Men det blir for dyrt og praktisk vanskelig ta dem med til Europa, s p turnene her skifter jeg musikere etterhvert som jeg skifter spillested, forteller artisten da vi traff ham i Oslo.

Og en rask kikk p hans intensive turnprogram tilsier at det blir noks mange musikere forholde seg til. Fr Oslo-konserten i kveld hadde han spilt 15 konserter p turnen som startet i Australia 21. januar, og etter Oslo gjenstr 13 konserter fr han vender tilbake til hjemlandet i mnedsskiftet februar/mars. Ikke mange frikvelder?

- Klart det er hardt kjr, og nr turnen er over er jeg garantert helt utkjrt. Men jeg elsker spille og jeg elsker spille p nye steder med nye musikere. Og jeg elsker treffe nye mennesker og beske nye land, s det er verdt det. Du vet, det er ikke s ille bli utslitt s lenge det fles lystbetont!

Normal oppvekst

Ryley Walker kommer fra byen Rockford, Illinois. Oppveksten beskriver han som noks normal, med normale foreldre som var snn passe normalt interesserte i musikk. Men etter at Walker begynte spille gitar som 12-13-ring gikk han litt utenom normalen. Gitaren og pnkbandet han spilte i var s mye morsommere enn skolen at han like gjerne droppet ut av college.

Og som 17-ring tok han det neste skrittet, og flyttet de omlag hundre kilometrene til Chicago for satse heltid som musiker. Det har s langt resultert i tre EPer fr debutalbumet All Kinds of You i 2014 og andrealbumet Primrose Green i april i fjor. Platene er jevnt over blitt mtt med glimrende kritikker og referanser til gamle strrelser som Tim Buckley, Nick Drake og Bert Jansch/Pentangle.

- Jeg er bde ydmyk og glad for de mange gode kritikkene, og har ingen grunn til distansere meg fra referansene. Buckley er jo Gud, og det hre Pentangle og Bert Jansch forandret livet mitt. Men Led Zeppelin var mine frste helter og The Clash de neste. Van Morrison br vel ogs med her et sted, kommenterer Walker. Og konkluderer med at oppveksten for en musikkinteressert handler om suge til seg ny og gammel musikk.

- S kan du bruke det p den mten som passer deg best.

Sans for jazz

For gitaristen og vokalisten Ryley Walker har det vrt alliere seg med jazzmusikere med sans for frijazz og hang til jamme, samtidig som han utforsker folkrockens struktur.

- Jeg er kanskje litt for jammete for vre folk, og for folky for vre jam, beskriver 27-ringen sitt ststed med. Og slr samtidig fast at han stortrives der.

- Det er en pen plattform med mange muligheter og f hindringer og hvor spontanitet er viktig. Det liker jeg!

Kanskje kan denne spontaniteten ogs forklare ekspresstempoet Primrose Green ble til p? Iflge Walker hadde de bare 5-6 ferdige lter da de gikk inn i studio, resten var bare skisser. Men to dager etter var plata ferdig innspilt (frste dagen) og ferdigmikset (andre dagen).

- Vi hadde booket studio for fem dager, men det flt s bra og s mye satt p frsteopptak at vi ikke s noen grunn til vre der de siste tre dagene. Er en plate ferdig, er det liten vits i forlenge prosessen med finpuss. Da kan du fort miste noe av magien.

Singer/songwritere i medvind

Selv om folkartisten aldri har vrt helt borte, synes det som singer/songwritere har ftt en renessanse de siste rene. Med Laura Marling, Jessica Pratt, Tobias Jesso Jr. og Ryley Walker som fire unge og spennende representanter.

- Er det noe som kjennetegner noen av oss unge er det kanskje at vi har avmystifisert motivene og strippet ned ltene, foreslr Ryley Walker.

Han peker p at artister p 00-tallet for sin egen kulhets skyld helst skulle isolere seg i en hytte langt inn i skauen og spille inn noen skakke lter p billig utstyr.

- Det ga liksom noen ekstra autensitetspoeng i boka. Men er du oppvokst i en by og omgitt av moderne teknologi, er det kanskje like rlig spille inn plata i et studio der, mer fastslr enn spr Walker.

Les flere saker p LeffesLab her!

Carole King: En naturlig ltskriver

Etter noen r i skyggen har Carole King denne vinteren igjen havnet i rampelyset. Godt hjulpet av Aretha Franklins tv-sendte framfring av hennes A Natural Woman samt jubileet for albumklassikeren Tapestry. I dag fyller Carole King 74 r, i morgen blir Tapestry 45.

Det er nesten litt vanskelig vite hvor man skal begynne, i en sak om Carole Joan Klein, bedre kjent som Carole King. Det vil si, kronologien er ikke vanskelig, men selve vektlegginga. For mer enn nesten noen andre artister kan Carole King se tilbake p to helt ulike karrierer.

Frst som ltskriveren som i tospann med (davrende) ektemann Gerry Goffin var hitgrossist p 1960-tallets topplister. Deretter da hun etter mer enn ti r som ltskriver for andre fant ut at tiden endelig var moden for gi ut en LP i eget navn. Det frte til Tapestry, som 45 r etter utgivelsen 10. februar 1971 fortsatt trekkes fram som en av de uddelige singer/songwriter-klassikerne. Den er dessuten solgt i mer enn 25 millioner eksemplarer, s vi kan vel trygt si at den fant veien inn i manges hjem.

Hedret og hyllet

Kanskje skal vi i denne lille bursdagshilsenen like gjerne knytte den opp mot Aretha Franklins framfring av Kings lt (You Make Me Feel Like) A Natural Woman som nylig har gtt sin seiersgang p You Tube. Og som fikk meg til fle at 73-rige King overspilte sin entusiasme p det mest hysteriske, der hun satt ved siden av Obama. I hvert fall virket hennes opptreden langt mindre raffinert enn hennes musikk framstr. Jeg foretrekker musikken.

For som ltskriver kom hun inn p et svrt tidlig tidspunkt i mitt liv, da hun og Goffin skrev Boby Vee-hiten Take Good Care of My Baby (1961). En personlig favoritt den gangen, selv om jeg var s altfor ung til bry meg om hvem som hadde skrevet lten.

Hitgrossist

For ung var jeg vel egentlig ogs da Loco-Motion kom hsten 1962. Men den spesielle historien om hvordan det unge ltskriverparet Goffin-King forrte sin barnevakt Little Eva (1943-2003) monsterhiten, gjorde at jeg bet meg merke i navnet.

Det hjalp selvsagt ogs at Neil Sedaka hadde en megahit om sin ungdomskjreste med Oh Carol, samtidig som Carole King omtrent p samme tid som Loco-Motion hadde en litt mindre hit under eget navn med It Might As Well Rain Until September.

Og deretter trillet hitltene inn, fra The Drifters Up On The Roof via Herman Hermits I'm Into Something Good og The Monkees Pleasant Valley Sunday til Aretha Franklins A Natural Woman.

Husket vi nevne at Goffin-Kings frste listetopper i USA var The Shirelles-hiten og standarden Will You Still Love Me Tomorrow? Da var Carole King 18 r. Og hva med at Carole King (sammen med Howard Greenfield) ogs skrev Everly Brothers-hiten Crying in the Rain?

En ny karriere

Utover 1960-tallet dabbet hitene likevel litt av, og samarbeidet med Goffin (1939-2014) tok slutt da paret ble skilt i 1968. Carole King flyttet til Los Angeles, og med et mer modent uttrykk i ltene sine orienterte hun seg i retning singer/songwriter-sjangeren som p den tida vokste i styrke.

Solodebuten med det megetsigende navnet Writer (1970) ble ingen strre sukess, men oppflgeren skulle forandre p alt. Tapestry var for myk og sofistikert til at metaforen slo ned som en bombe skal passe helt, men det var i grunn det som skjedde. Hun kunne hndverket, hun leverte sanger med tidls kvalitet og hun hadde en stemme til formidle innholdet som gjorde plata til en gedigen kritiker- og kommersiell sukess.

Carole og James

At den kom bare en mned fr James Taylor-albumet Mud Slide Slim and the Blue Horizon bekreftet samtidig at singer/songwiter-sjangeren sto sterkere enn noensinne.

Et artig poeng her er at Carole King og James Taylor var gode venner som faktisk ogs samarbeidet p de to albumene som ble spilt inn omtrent samtidig i samme studio! King spiller piano og korer p Taylors plate, mens Taylor spiller gitar og korer p Kings album. P begge platene medvirker dessuten stjernenavn som Danny Kortchmar (som da var sammen med King), Russ Kunkel og Joni Mitchell.

Og likhetene slutter ikke der. Da Carole King spilte inn Tapestry ble James Taylor s begeistret for spesielt en av sangene at han spurte om han ogs kunne f bruke den. Det fikk han, og det gjorde han s godt at mange i dag tror det var Taylor som skrev You've Got A Friend. Men det var det alts ikke.

Taylors versjon av "You've Got A Friend ble for vrig Grammy-nominert som rets lt-1971. Uten vinne. For det gjorde i stedet Carole King med lten It's Too Late fra nettopp Tapestry-albumet. Snakk om dominanse!

Trukket seg tilbake

Vi runder av bursdagshilsenen til Carole King her, selv om hun ogs etter Tapestry fortsatte gi ut plater. 13 studioalbum med nytt materiale er det blitt, men bare to etter 1990. Mange av dem er blitt godt mottatt av bde kritikere og publikum, selv om de ikke uventet har mttet leve i skyggen av Tapestry.

I dag har Carole King etter eget sigende pensjonert seg for godt, med en juleplate med datteren Louise Goffin i 2011 som siste utgivelse og en turn sammen med James Taylor ret fr som siste runde i manejsen.

Men med totalt 118 egne komposisjoner som er blitt Top 100-hits i USA, er det neppe noen fare for at musikken til Carole King vil bli glemt med det frste.

Les flere saker p LeffesLab

Suede spiller halve konserten skjult for publikum

I kveld spiller Suede p Sentrum Scene i Oslo. Med seg i bagasjen har de et nytt album som de vil framfre i sin helhet. Men bandet vil st bak et lerret, godt gjemt for publikum.


Suede spiller nytt for publikum, mens de gjemmer seg bak et lerret. (Foto: Warner Music)

- Hensikten er komme litt unna publikum, og ikke st i veien for deres opplevelse, forklarte Brett Anderson og Matt Osman da de nylig var innom Oslo for presentere sitt nye album Night Thoughts og en film med samme lange som den nye plata.Og denne filmen vil de pne konsertene med, mens de selv str bak lerretet og framfrer musikken live.

- I noen f sekvenser, nr det er rolige landskapsbilder og liknende, vilvibli litt synlig, men i prinsipp vil vi holde oss helt skjult, slik at folk kan se filmen og hre musikken uten se oss som forstyttende elementer, forteller Suede-gutta og forklarer at i annen avdeling, etter at filmen er slutt, vil opplegget vre mer alminnelig. Da vil de vre godt synlige, mens de plyer seg gjennom en rekke gamle hits.

Og det hadde de mange av p 1990-tallet, den gangen Suede var virkelig store. Etter ha ligget i dvale strstedelen av det forrige tiret, gjorde britene comeback med albumet Bloodsports i 2013. rets utgivelse Night Thoughts, som er bandets sjuende studioalbum, er blitt godt mottatt av kritikerne og kan helt klart nytes godt ogs uten film til.

Les ogs: Suede-tanker om natta

Cinematisk musikk

Iflge Sude-sjef Brett Anderson og kollega Mat Osman er Night Thoughts-plata imidlertid s cinematisk at de syntes det kunne vre interessant visualisere den.

- Men vi ville ikke gjre det selv. Vi ville ikke ha en film om plata, men en film som var inspirert av musikken, forklarer duoen.

Oppgaven gikk dermed til fotograf Roger Sargent som fikk helt frie hender i sin tolkning av Night Thoughts.

- Gir du noen en slik oppgave, kan du ikke lpe rundt og korrigere. Det er vr musikk, men hans film, poengterer Matt Osman som sier seg veldig fornyd med sluttresultatet. Men samtidig innrmmer at det var litt trblete se den frste gangen.

- Handlingen og assosiasjonene den skaper er mrke og dystre, med bde tap og paranoia som ingredienser. Det er derfor ikke den type film som gjr deg glad og begeistret, dens kvaliteter ligger p et annet plan.

Tror p albumformatet

Foruten musikkens cnematiske profil, trekker Brett Anderson fram den gode gamle LPen som en rsak til at de ogs ville lage film av Night Thoughts.

- Det er s mye snakk om at folk i dag ikke klarer konsentrere seg over lengre tid og at albumet er ddt. Statistisk, med de store tallenes lov, medfrer det sikkert riktighet, men det er fortsatt mange og store grupperinger som liker g inn i noe og bli der en time eller to. Vi bde liker og tror fortsatt p albumformatet, og med Night Thoughts har vi nsket lage en plate som ikke framstr som tolv kutt, men n helhet. Og den modellen kler jo ogs film.

Les flere saker p LeffesLab her

Spellemannprisen: Kygo og Sundfr - Konge og dronning

At det meste skulle handle om Kygo og Susanne Sundfr p Spellemannprisen lrdag var helt som forventet. At Tommy Tee skulle f Hedersprisen var derimot en like uventet som hyggelig overraskelse. Og s var det jo gy at Erik Moll fikk sin frste Spellemann 43 r etter sin frste nominasjon!


Susann Sundfr og Kygo (Foto begge bilder: Per Ole Hagen/Artist Pictures Blog)

Kygo har nesten ftt strmmetjenestene til kortslutte med sine tre hits Firestone, Stole That Show og Nothing Left. Over en milliard avspillinger skal de vsstnok ha hatt bare p Spotify, og i kjlvannet har han samlet titusentalls fans p sine konserter verden over. Ikke siden a-ha har noen norsk artist vrt i nrheten av like stor sukess internasjonalt.

Susanne Sundfr har siden debuten for ni r siden gtt fra klarhet til klarhet, og slo i 2015 ut i full blomst med Ten Love Songs. Uten gi slipp p musikkens indre kvaliteter ifrte hun den en electronica-drakt som bde forfrte anmeldere og publikum. Terningene med seksere haglet, mens folk strmmet til konsertene. I tillegg var toneangivende utenlandske medier sjeldent begeistret for og opptatt av Susanne Sundfr. Hun lyste opp 2015 som ingen andre norske artister.

Sundfr og Kygo-dominas

Derfor var det forventet at Kygo og Susanne Sundfr skulle dominere Spellemannprisen. Og forhndstipsene slo til for fullt. Sundfr stakk av med tre Spellemanntrofer; som Beste popsolist, som Beste produsent og for rets album.

Den aller gjeveste prisen, vandretrofet rets Spellemann gikk hun likevel glipp av. Den ren gikk i stedet til Kyrre Grvell-Dahll, bedre kjent som Kygo. I tillegg fikk den 24-rige bergenseren en Spellemannpris for rets lt med Stole The Show, mens han hadde enda en lt med blant de nominerte, Firestone.

Utrolig suksess

Ut i fra den oppmerksomheten disse to artistene har ftt i ret som gikk, er det vanskelig argumentere mot at de fikk s mange og gjeve priser. At Kygo skulle bli rets Spellemann innbyr likevel til en diskusjon hva slags pris dette egentlig skal vre?

Helt fra den ble innstiftet i 1983 har prisen sneglet til kommersiell suksess, men aldri i den grad som i r. For mens tidligere Spellemenn som regel ogs har forsynt seg med en eller flere sjangerpriser - framstemt av fagjuryer som gjentatte ganger har vist at de i liten grad bryr seg om kommersielle suksesskriterier - kan Kygo kun vise til den formidable suksessen hans tre store hits har ftt. Som selvsagt har vrt av det helt utrolige, ubegripelige slaget som fortjener bde oppmerksomhet og priser.

Hva skal rets Spellemann vre?

Men Kygo har enda til gode gi ut et album, og selv om bransjen er i rask endringsmarsj og det gamle albumet ikke betyr s mye lenger i dagens strmmesamfunn, er sprsmlet om en hit eller to alene skal vre nok til at en artist kan bli kret til rets Spellemann? Jeg mistenker sterkt at Spellemann-sekretarietet generelt ville svare nei p et slikt sprsml, men i Kygo-tilfellet har juryen landet p et ja grunnet den enorme suksessen. Den kommersielle slagkraften har valset over alt annet.

Men da br man samtidig ta debatten om hva slags pris rets Spellemann br vre? Skal det vre en ren kommersiell pris, eller skal den ha artistisk kvalitative kriterier i bnn? Hvis det kun er det kommersielle som skal premieres, er det vanskelig argumentere mot valget av Kygo som rets Spellemann. Men hvis ogs andre, kvalitative hensyn skal vektlegges framstr rets valg som veldig underlig. Man trengte jo ikke g langt for finne en artist som faktisk tilfredstiller bde kommersielle og kvalitative suksesskriterier. Slik som Susanne Sundfr.

Uventet, men fortjent

Var trofsankinga til Kygo og Susanne Sundfr som forventet, kom tildelingen av Hedersprisen til Tommy Tee helt uventet p de aller fleste. Men da den frste overraskelsen hadde lagt seg, framsto valget som bare s logisk og riktig.

For helt siden 1986 har Tommy Flten (som han egentlig heter) vrt svrt sentral i norsk hiphop-milj. Som DJ, artist (med Spellemannpris), produsent og ikke minst plateselskapssjef. Hans innflytelse har vrt s sterk og hans posisjon s mektig at han ofte er blitt omtalt som norsk hiphops gudfar. Kanskje ikke alltid i bare positiv forstand, men ingen kan uansett betvile hans enorme innflytelse og voldsomme energi og entusiasme for hiphop-kulturen. Og fortsatt er han bare 44 r.

Ventet i 43 r

Det betyr ogs at Tommy Tee bare var ett r den gangen Erik Mll ble Spellemann-nominert sammen med sitt countryrockband Hole In The Wall i 1973. Siden den gang har 67-ringen gitt ut tte soloalbum og Mll er blitt til Moll (etter mange r bosatt i Austin, Texas), men uten at noe har hjulpet ham i jakten p en Spellemannpris.

Ikke fr i r, da han lrdag fullt fortjent fikk Spellemannprisen for rets beste countryplate med Many Years To Go. Eller som han selv bemerket i sin takketale: etter ha holdt p med musikk hele sitt liv mtte han bli pensjonist fr han fikk sin Spellemann.

Merkelig popklasse

Foruten tvisten rundt rets Spellemann var det kategorien Popgruppe som vakte strst forundring. Ikke fordi Bow To Each Other ikke fortjente prisen for sitt (Susanne Sundfr-produserte) debutalbum My Heart Is A Target, men fordi klassen virker merkelig skrudd sammen. I hvert fall er det svrt vanskelig se hva a-ha, Bow To Each Other og barnestjernene Marcus & Martinus har felles, utover det at alle tydeligvis ble pmeldt og ogs nominert i denne klassen. Ikke ndvendigvis feil, men likevel s merkelig at det nok en gang retter skelyset mot de underlige og tilfeldige utslagene sjangertekning kan f.

Hotellet med det knuste hjertet 60 r

- Jeg trodde han dde da han hrte min versjon av Heartbreak Hotel, uttalte John Cale rett eter Elvis dd i 1977. Denne uka er det 60 r siden Elvis Presley ga ut rock-klassikeren.

Offisielt str Elvis Presley oppfrt som en av de tre komponistene bak Heartbreak Hotel. Det er selvsagt bare spryt. Lten ble skrevet av Tommy Durden og Mae Axton, men Presley sa ja til spille den inn som sin aller frste RCA-singel dersom han fikk ltskriver-royalties for den.

Det fikk han, og s stor hit som den ble angrer neppe Durden og Axton p den avgjrelsen. P 80-tallet uttalte i hvert fall Durden at lten hadde betalt husleia hans i alle r. Og det var fortjent, siden iden bak sangen var hans, basert p en historie han leste om en mann som tok livet sitt. Mannen hadde hoppet ut vinduet p et hotell, og p vrelset etterlatt seg et avskjedsbrev med linja I walk a lonely street. Det la grunnlaget for Elvis frste gullplate og en av rockens aller strste klassikere.

Etter at Durden skrev teksten og fikk Axton til sette melodi til den, presenterte Axton Heartbreak Hotel for Elvis i Nashville i november 1955. Han ble veldig begeistret for lten og framfre den live frste gang mneden etter. Og p nyret 1956 (mer nyaktig 10. januar) gikk Elvis Presley, som medkomponist, i studio og spilte den inn.

Bare drye to uker seinere ble den alts utgitt som singel, og ble den yeblikkelige suksessen som ogs sendte Elvis til topps som den store rockeguden. Og resten er historie.

Men en s stor lt frister selvsagt ogs andre artister, og i de 60 rene som er gtt siden utgivelsen er det blitt lagd flere coverversjoner av den enn vi tr tenke. (Selvsagt er ogs Kjell Elvis representert blant disse). Her er fem som musikalsk eller p andre mter skiller seg litt ut fra den store hopen:

George Jones (1957)

Egentlig ligger den overraskende tett opptil Elvis Presley-originalen. Siden Jones og Presleys musikalske bakgrunn ikke er altfor ulik, burde det i og for seg ikke komme som noen strre overraskelse. Spesielt som det den gangen var noks vanlig spille inn kopiversjoner av kjente hits. Likevel kunne man ha forventet at 24-rige Jones ville sette litt mer srpreg p lten, men visstnok var det plateselskapet som i kjlvannet av Elvis-suksessen presset en motviliig Jones til spille inn noen rockabilly-lter. Heriblant denne.

John Cale (1975)

Utvilsomt min personlige favoritt blant coverversjonene. Waliserens versjon s dagens lys p albumet Slow Dazzle i 1975, og har et arrangement som oser skjebne og dramatikk der den marerittaktig forteller historien til den fortvilte mannen og effektivt frer den fram til et klimaks med et hjerteskjrende panisk "we could die"-skrik.

Da Elvis dde i 1977 og John Cale ble spurt om kommentar til legendens bortgang var hans svar de uddelige linjene Er han dd? Jeg trodde han dde den gangen han hrte min versjon av Heartbreak Hotel.

Willie Nelson & Leon Russell (1979)

Umiskjennelig Nelson, i et arrangement som bobler over av Russell-energi og spenstig framdrift. Dukket opp p parets doble studioalbum One For The Road i i 1979, hvor de i ledig livestil spiller seg gjennom mer eller mindre kjente lter. Og med Heartbreak Hotel som en av de mer kjente og mest vellykkede. Gikk dessuten helt til topps p amerikanske countrylister.

The Residents (1989)

Bare tanken p at avantgarderockerne fra San Francisco skal covre Elvis kan kalle p smilet, men de tok den alts helt ut med en slags narrativ platefortelling p albumet The King & Eye, bestende av 21 Elvis-lter. Og historien om Heartbreak Hotel fortelles i et litt langsomt dvelende tempo hvor Residents punktuerer lydbildet p en mte som lekende plasserer hotellet i The Residents eget eksperimentelle univers.

Lemmy, Slim Jim & Danny B. (2000)

Heartbreak Hotel i hest grtete brlende metaldrakt? Neida. Hadde jeg ikke visst at Lemmy var med, ville jeg aldri tippet at denne bluesete, men noks laidbacke instrumentalen hadde noe med ham gjre. Spilt inn sammen med Slim Jim Phantom fra Stray Cats og litt mindre kjente Danny B. Harvey. De traff hverandre under innspillingen av Elvis-tributten Swing Cats og fant tonen slik at de fortsatte i studio og spilte inn en rekke gamle rockklassikere. De havnet p plata Lemmy, Slim Jim & Danny B., men trioen fortsatt samarbeidet og ga som The Head Cat ogs ut et album i 2006.

Hr ltene her:Spilleliste Heartbreak Hotel (Tidal)

(Residents versjon ligger dessverre ikke p TIdal)

Les flere saker p LeffesLab

I Uffes landskap


Er ikke 828 sanger litt mye, spurte jeg forsiktig? Nr ble 828 lter for mye?! Smalt det tilbake. Og dermed var min skjebne beseglet. N sitter jeg her med boksen, med 68 CDer og 828 lter. N er jeg i Uffes landskap.

Egentlig er jeg blant de som ikke er s altfor interessert i omfangsrike bokser, uansett hvor godt jeg mtte like artisten. For ofte er det faktisk en grunn til at outtakes og demos er blitt liggende og stve som uutgitt materiale. Og hvor mange alternative versjoner trenger du egentlig av en lt? Kanskje er jeg heller ikke alene om ha opplevd (mer enn en gang) at jeg s vidt er kommet meg gjennom boksen og siden glemt den, fordi det alltid er noe nytt og annet som presser p.

Tenkte ikke kjpe

Men dette har jeg n tatt konsekvensen av og mer eller mindre helt sluttet kjpe store bokser. Derfor vurderte jeg aldri serist kjpe Ulf Lundells Hemt genom Rift Valley-boks da den kom kort tid fr jul, med sine 68 CDer og 828 lter.

Ikke fr min gamle kompis og kollega Tom Skjeklesther entusiastisk fortalte at han hadde reist til Strmstad og kom tilbake derfra med Lundells samlede produksjon. Og jeg alts stilte det dumme sprsmlet om det ikke var litt too much?

S langvarig som mitt forhold til Ulf Lundells musikk og litteratur har vrt var motstandskraften min akkurat p dette punktet likevel ikke det aller sterkeste. Tvertimot slo det sprekker og Lundell-minnene presset p, helt inntil motstandsmuren var pulverisert og jeg (kanskje litt lettet?) inns at det bare var kapitulere. Det var ingen vei utenom.

Hemt med Uffe

S her sitter jeg n, med den formidable Hemt genom Rift Valley"-boksen foran meg p gulvet, det 80 sider tykke heftet p fanget og (akkurat n) CD 22 p spilleren. Bare 46 igjen!

Men selv om det er en utholdenhetsprve, det handler tross alt om 1975-2015/Samtliga inspelningar, s tror jeg at jeg skal greie det. For etterhvert som musikken skrider fram (og nei, alt er selvsagt ikke like bra) mens jeg leser Lundells essays, siger det sakte men sikkert inn hvor stor og viktig han har vrt i skandinavisk musikk de siste 40 rene. Noen strre? Neppe.

For meg handler det sikkert mye om identifikasjon, om hvordan en som bare er et par r yngre og fra samme by som artisten har opplevd den samme sulten og rastlsheten rase gjennom kroppen, om hvordan musikken kunne peke ut retningen og kanalisere energien til noe strre enn en selv. Og i bnn har vi hatt noenlunde samme referanser.

Men samtidig som gjenkjennelseseffekten gjr det lettere g inn i Uffes landskap, vitner hans gedigne produksjon om at han faktisk uansett gr utenp hvem det mtte vre nr det gjelder male lyriske noveller med elegant flyt som smelter sammen med et lydteppe i et velkjent, men likevel nyanserikt rom.

Dette inneholder Riff Valley-boksen

Noen detaljert anmeldelse har jeg ingen intensjon om prve meg p, men en kjapp gjennomgang hva boksen byr p er kanskje p sin plass? Derfor:

CD 1- 44 er en kronolgisk gjennomgang av alle hans studio- og liveplater, fra debuten med Vargmne i 1975 til Trunk i 2013. Alle CDene kommer for vrig i det originale omslaget som LPene/CDene i sin tid hadde.

CD 45 - 49 er viet singler og samlinger, inklusive spor med andre Lundell har medvirket p.

CD 50 - 68 handler om outtakes og demos, og for blodfans kan disse CDene kanskje vre de mest spennende. For selv om 19 CDer med en drss alernative versjoner av kjente lter og demoer som skisserer opp hva som skal bli kan bli trttende i lengden, er det jo denne delen av samlingen hvor det aller meste for de aller fleste av oss er helt nytt.

Heftet er p 80 sider og rommer foruten detaljert info over alle innspillingene med samtlige medvirkende ogs mange bilder og ikke minst noen tekster skrevet av Ulf Lundell.

Spesielt det ni sider lange, nyskrevne essayet, hvor Lundell gjenforteller og reflekterer over oppvekst, sine drmmer og sine tanker om bde livet generelt og musikken spesielt er bde lesverdig og interessant.

Eller som han selv avslutter essayet:

Jag r imponerad, nd, fr det var bara en grabbs lilla envetna drm ur fucking nothing som stadkom allt det hr.

Nnting borde det bevisa.

Och det borde kunna inspirera.